Arbeid og meninger – Side 2

Egenandel keisersnitt: Skremmende konklusjon

Dagens Medisin rapporterte i september at norske gynekologer vil ha egenandel for keisersnitt uten medisinsk grunn.

Kommentar av: Ingeborg Altern Vedal

Det offentlige skal ikke bekoste unødvendige operasjoner. Friske kvinner ønsker keisersnitt. Tilsynelatende er egenandel en fornuftig konklusjon. At gynekologer trekker en slik slutning er likevel skremmende!

Egenandel vil føre til enda større ulikheter i helsetjenestene. Kvinner med god økonomi kan betale seg til et keisersnitt, andre må godta legens nei. Dette er uakseptabelt. I stedet for egenandel, må kvinnene få omsorg og veiledning. Lege og jordmor må finne ut hvorfor kvinnene ønsker keisersnitt. Har hun tatt et informert valg, vet hun om fordeler og ulemper med vaginal fødsel kontra keisersnitt? Vil hun ombestemme seg hvis hun f.eks. får kjent jordmor?

God omsorg er en mye bedre løsning enn egenandel. Svært mange av de som ønsker keisersnitt har traumatiske fødsler bak seg. Hvis fødselsomsorgen blir bedre vil færre oppleve traumer og dermed færre ønske keisersnitt neste gang.

God svangerskapsomsorg – kommunikasjon, informasjon og veiledning, samt tilrettelagte tjenester – vil gi bedre resultater enn egenandel.

Både i dag og i framtida må forhold som ikke handler om fosteret eller kvinnens fysikk være gyldig grunn til keisersnitt, f.eks. angst og seksuelt misbruk.

Takk til Nakling og hans kolleger som velger kommunikasjon framfor å gi brukeren regninga. Det er kanskje mer krevende, men du verden så mye bedre fødselsomsorg det er!

Overtid: Hvem kan vi stole på?

Når en kvinne ikke føder til termin skal hun få hjelp til å starte fødselen med medisiner og/eller andre tiltak. Men fagfolk er uenige om hvor lenge hun bør gå før dette skjer. Ulik praksis, anbefalinger og tolkning av forskning skaper usikkerhet og frustrasjon hos oss som skal bruke helsetjenestene. Faglig uenighet skaper ikke trygghet og tillit. Det er viktig at det er en debatt om nye rutiner, men vanskelig å stå på sidelinjen: Hvem kan vi stole på?

Kommentar av Guro Kjølstad Røste

Oppslag i media er alltid forenklinger av virkeligheten og kan gi et feil bilde. Det er lett å konkludere som 35.000 Facebookbrukere: Alle kvinner må igangsettes i uke 41. Men kanskje er bildet mer komplekst? Kanskje har NGF rett i at dette byr på mange ulemper, både for helsetjenestene og brukerne?

Som brukerorganisasjon kan vi ikke konkludere om hva som er faglig riktig. Men vi kan arbeide for to ting: At myndighetene lager retningslinjer som er kunn-skapsbaserte og oppdaterte, der nyere forskning vurderes opp mot eksisterende rutiner; og at kvinnenes rett til medbestemmelse blir fulgt. Pasientrettig-hetsloven er helt klar, vi har både rett på god informasjon og medvirkning.

Eksterne lenker

Interne lenker

Retten til medbestemmelse må også tre i kraft der det er tvil om termindato. Hvis f.eks. ultralydtermin sier at kvinnen er 40 uker på vei, mens hennes egen beregning sier at hun er i uke 41, må hun høres. Hennes terminberegning må tas med i vurderingen om igangsettelse.

Desentralisert fødselshjelp?

Stortinget har vedtatt at fødselsomsorgen skal være desentralisert og differensiert. Likevel har flere lokale fødetilbud forsvunnet de siste årene. Hvorfor? Se også Differensiert fødselsomsorg

Kommentar av Ingeborg Altern Vedal

I Norge kan kvinner som ikke føder hjemme, føde ved kvinneklinikk, fødeavdeling, eller fødestue – fødselsomsorgen er differensiert. Denne inndeling i tre nivåer ble gjort av Statens helsetilsyn i rapporten «Faglige krav til fødeinstitusjoner» i 1997. Fødeinstitusjonene er spredt utover i landet – fødselsomsorgen er desentralisert.

Storting og regjering enige

Stortinget vedtok i 2000 at Helsetilsynets inndeling i tre nivåer skulle gjelde. Stortinget og regjeringen var enige om at «det overordnede mål for fødselsomsorgen må være at det fremdeles skal tilbys et desentralisert fødetilbud i Norge, og at den skal holde en god og forsvarlig standard». Desentralisering er i tråd med Verdens helseorganisasjons ti prinsipper for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.

Flerårige, helhetlige planer

I 2009 bekreftet Stortinget at fødselsomsorgen skal være desentralisert og differensiert. De regionale helseforetakene skal lage planer i samarbeid med kommunene innen 1. oktober 2010. I innstillingen til «En gledelig begivenhet» har Helse- og omsorgskomiteen skrevet:

«Komiteen støtter Regjeringens forslag om at de regionale helseforetakene pålegges å utarbeide en flerårig helhetlig og lokalt tilpasset plan for fødetilbudet sammen med berørte kommuner, og mener det er viktig at planen også omfatter svangerskaps- og barselomsorg. Komiteen mener planen må sikre tilstrekkelig kapasitet i forhold til fødselstall, og at den må være i samsvar med utvikling av akuttilbudet ved lokalsykehus. Komiteen vil understreke at det må sikres et desentralisert, differensiert og forutsigbart fødetilbud, også i høytider og ferier.»

Likevel nedleggelser

Til tross for disse vedtakene er flere fødeinstitusjoner blitt nedlagt de siste årene, og flere kan stå for tur. Det er fire faglige argumenter som står sentralt: Fødselstallet er for lavt til at de ansatte får nok trening. Det er vanskelig å rekruttere fagfolk som sikrer stabilitet og kvalitet ved små avdelinger. Det er ikke nok arbeidsoppgaver til å sysselsette så mange som trengs til å sette opp en god vaktturnus. Driften er uforsvarlig med lange vakter, stor vikarbruk, kommunikasjonssvikt, svikt i bruk av retningslinjer, ingen internkontroll m.m. Disse problemene kan dog ofte løses uten å legge ned. Nedleggelsene er som regel også økonomisk motivert.

Helseforetakene mener at det er penger å spare på å sentralisere fødslene. Det et dyrere å drifte to små avdelinger enn en stor bl.a. fordi man må ha flere ansatte når de skal fordeles på vaktturnuser to steder. I tillegg må foretakene se på den samlete driften. Koster det for mye å ha vaktberedskap på keisersnitt i forhold til hvor ofte de opererer? Går denne vaktkostnaden utover andre oppgaver i sykehuset f.eks. slik at ventetidene der blir lange?

Føden og lokalsykehuset

Koblingene med andre funksjoner gjør at nedlegging eller videreføring av fødeavdelinger har mye å si for hele lokalsykehus’ framtid. I tillegg kommer behovet for å prioritere mellom ulike pasientgrupper, og debatten om hvorvidt lokalsykehus er gode nok til å behandle f.eks. kreft. Satt på spissen kan det være at man ved å opprettholde lokalsykehus med en fødeavdeling og full akuttberedskap redder liv ved ulykker, men at liv går tapt ved langvarig sykdom fordi sykehuset mangler spisskompetanse.

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen startet i sommer en debatt om prioriteringer i helsevesenet. Han sa at prioriteringen må løftes inn i det offentlige rom. Vi har ikke råd til alt som er medisinsk mulig. Ressursene er ikke uendelige. Dette perspektivet er også relevant på lokalsykehusenes framtid. Hvor mye ressurser skal samfunnet bruke på fødselsomsorgen? Og ikke minst; hvilke konsekvenser får det om denne helsetjenesten prioriteres ned? Sparer vi oss til fant?

Vordende jordmor?

Siden jeg var liten har jeg vært fast bestemt på at det var jordmor jeg skulle bli. Av samme grunn har jeg også utdannet meg til sykepleier, og jobber for å få bred erfaring med tanke på en fremtid innen jordmoryrket. Se også artikkelen Jordmortjenesten skal styrkes, eller?

De siste årene har jeg periodevis kommet på andre tanker; er jordmor-omsorgen og den faglige tyngden blitt byttet ut med tekniske overvåkningsapparater? Er det kliniske blikket byttet ut med regler og føringer som ikke gir rammer for å bruke sin kunnskap og erfaring? Skal jeg satse på å videreutdanne meg for i neste omgang å fungere som en nikkedokke på en fødefabrikk hvor de fødende skal ses, men bare stykkevis og delt – og ikke som hele mennesker hvor helheten har betydning?

Når rapporten sier at kvaliteten skal bli bedre og kapasiteten skal øke virker dette lovende.

Aller viktigst er de konkrete grepene regjeringen gjør for å friste mine medsøstre og meg selv til en videre-utdanning. Et fagmiljø i vekst, gode rammevilkår å komme ut i som nyutdannet, en anerkjennelse av jordmors betydning for en komplikasjonsfri fødsel og en trygg fødende viser at regjeringen er på riktig vei.

For meg nytter det ikke med ullent snakk og vage løfter. Her må konkrete forslag på bordet, og de må iverksettes raskt.

Å motivere jordmødre til å bli i yrket sitt, utvikle seg og opp-arbeide den kompetansen som trengs gir gode rammebetingelser for et fagmiljø som utvikler og formidler trygghet. Dette gir igjen et spennende yrkesliv å komme inn i – ikke en fødefabrikk som går på kvaliteten løs!

Jeg er klar for et motiverende og utviklende fagmiljø som anerkjenner kompetanse og verdsetter erfaring – er regjeringen?

Susanne Kleppa, bruker og framtidig jordmor

Doulaseminar – ny dato!

Tirsdag 23. november arrangerer vi et seminar om utdanning av flerkulturelle doulaer. Seminaret skal være en idémyldring. Vi har den glede å invitere fagfolk, doulaer, flerkulturelle brukere, myndigheter, utdanningsinstitusjoner og andre som kunne tenkes å bidra til en samtale om det «å bli mor på morsmålet».

Innvandrerkvinner med svake norskkunnskaper får ofte ikke gode nok helsetjenester per i dag. Dette skyldes bl.a. kommunikasjonsproblemer. Doulaen skal bedre kommunikasjonen mellom brukerne og helsevesenet, og gi kvinnen kontinuitet og trygghet gjennom svangerskapet, fødsel og barsel. En doula er en fødselshjelper uten medisinsk utdanning og ansvar.

Praktisk

Tid: Tirsdag 23. november, kl 9-15:30

Sted: Gamle Rikshospitalet, Pilestredet Park 7. Rommet heter AORTA og ligger i etasje 2+.

Påmelding: Bruk Nettskjema.

Program: last ned pdf-fil.

Pris: 100 kr. Vi serverer lunsj m.m.

Innledere

Manuela Ramin Osmundsen
Anne Karen Jenum
Sara Kahsay
Elin Enger Mollestad
Bodil Frey
Live Glesne Kjølstad

Agenda

Utfordringer i dag
Doulaens oppgaver og funksjon
Utdanningen
Rekruttering av flerkulturell doulaer

Seminaret arrangeres i samarbeid med Ammehjelpen og med støtte fra Bufdir, samt butikkene Lotusbarn og Bæreglede.

Se også:

http://www.liv-laga.no/arbeid/arrangement/doulaseminar-hosten-2010
http://www.liv-laga.no/arbeid/prosjekter/doulaprosjekt

Doulaseminar høsten 2010

Liv laga vil høsten 2010 arrangere et seminar om utdanning av flerkulturelle doulaer. Seminaret skal være en idémyldring. Det skal være for fagfolk, doulaer, flerkulturelle brukere, myndigheter, utdanningsinstitusjoner og andre som kunne tenkes å bidra. Vi ønsker innspill på hvordan doulaprosjektet kan gjennomføres og finansieres, og hvordan ordningen kan bli permanent i offentlig regi. Siste nytt: Seminaret blir tirsdag 23. november i Oslo.

Doulaprosjektet

For gravide som ikke behersker det norske språket, og/eller har liten kjenneskap til norsk kultur, kan det være vanskelig å få den helsehjelpen de og barna trenger. Dette kan få store følger for liv og helse. Vi vet at dødsraten er høyere for spedbarn født av innvandrerkvinner enn av etnisk norske. Kommunikasjonssvikt er en av årsakene til dette. Liv laga og Ammehjelpen ønsker å dra i gang et prosjekt der vi utdanner flerkulturelle kvinner til doula for sine medsøstre. En doula er opplært til å gi støtte og veiledning til kvinnen og hennes nærmeste under graviditet, fødsel og barseltid. Vi håper å starte dette prosjektet i 2011. Se oppdatert prosjektbeskrivelse. Seminaret er en del av forprosjektet.

Doulaseminaret

Seminaret vil bli en møteplass for mennesker og miljøer som sjelden eller aldri møtes. Vi håper at det kan øke kontakten mellom tradisjonelle norske organisasjoner og innvandrerkvinnenes organisasjoner og miljø. Vi håper at bånd vil knyttes mellom legfolk og fagfolk, etniske nordmenn og nordmenn med annet opphav.

Vi ønsker å løfte fram innvandrerkvinnenes behov i møte med svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen – og gjerne skape debatt. Vi håper at deltakerne på seminaret kan utveksle erfaringer og ideer, og drøfte behov og løsninger.

Vi ønsker å veksle mellom foredrag og debatt, og vil gjerne ha med noen med personlige erfaringer. Er du eller kjenner du en far som har vært med på en fødsel sammen med en doula? Kanskje er du eller moren fra et annet land, og har opplevd utfordringer knyttet til kommunikasjon, språk og kultur?

Vi er også på jakt etter sponsorer til seminaret. Ønsker dere å delfinansiere dette arrangementet og slik støtte arbeidet for trygge helsetjenester for gravide flyktninger, asylsøkere og innvandrerkvinner?

Seminaret vil bli arrangert i oktober, et sted i Oslo. Har du innspill til seminaret eller prosjektet? Skriv i forumet vårt eller ta kontakt.

Mer informasjon kommer her når brikkene faller på plass!

Se også artikkel om doula og intervju med doula Madeleine.

Et trygt fødetilbud – Forslag til kvalitetskrav til fødeinstitusjoner

Rapporten Forslag til kvalitetskrav til fødeinstitusjoner er resultat av et hastverksarbeid. Dessverre bærer den preg av dette. Vi ser likevel noen lyspunkter.

Enkelte av de nye kvalitetskravene og -indikatorene bærer bud om bedre tider for gravide, fødende og barslekvinner i Norge. Vi har plukket ut et par vi er ekstra fornøyde med – etter å ha løftet fram behovet i flere år:

Dersom man identifiserer problemer [ved en fødeenhet] finnes det prinsipielt flere mulige utfall: Avdelingen kan styrkes faglig og ressursmessig der det er et befolkningsmessig grunnlag for dette, avdelingen kan endre nivå eller fødetilbudet kan legges ned eller flyttes. (…) Det er nødvendig at det foretas omfattende risiko- og konsekvensanalyse som grunnlag for beslutninger.
Kontinuerlig tilstedeværelse av jordmor / faglig omsorgsperson i den aktive fase av fødselen.
På landsbasis er trenden i dag redusert liggetid på barselavdelinger. Dersom barselomsorgen skal kunne styrkes på tross av dette, bør kommunehelsetjenestens tilbud senest bygges opp parallelt med reduksjon i liggetid, ideelt i forkant.

I tillegg legger rapporten vekt på kontinuitet, tverrfaglig samarbeid, og informasjon og kommunikasjon.

Se også tidligere sak: Høring om faglige krav

Vårt høringssvar kan leses på disse nettsidene. Bla ved å bruke innholdsfortegnelsen (Artikkelindeks) eller klikk «Neste» under teksten. Se også utgave for utskrift (pdf). Hvis det er forskjeller i nettutgaven og pdf-utgaven er det den siste som er den riktige. Alle høringssvar ligger på Helsedirektoratets sider.

Sider: 1234567891011121314

Høring om faglige krav

Helsedirektoratet har invitert til høring (pdf) av rapporten «Et trygt fødetilbud· Forslag til kvalitetskrav til fødeinstitusjoner». Rapporten skal danne grunnlaget for helseforetakenes arbeid med fødselsomsorgen, bl.a. foretakenes samarbeid med kommunene. Høringsfrist er 3. juni og vi ber våre medlemmer komme med innspill så raskt som mulig.

Nasjonalt råd for fødselsomsorg skal behandle rapporten i et møte 3. mai, og vi vil gjerne ha mest mulig på plass innen da. Kom gjerne med dine tilbakemeldinger i medlemsforumet! (Ikke forummedlem? Sjekk velkomstbrevet da du meldte deg inn i Liv laga). Alle, både medlemmer og andre, er velkomne til å kommentere under denne artikkelen også.

Helsedirektoratet har ikke offentliggjort høringen på sine nettsider, men høringsbrevet som direktoratet har sendt til helseforetakene kan lastes ned hos oss (pdf).

Bakgrunn

Regjeringen la fram Stortingsmelding (2008-2009) «En gledelig begivenhet. Om en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg» våren 2009. Stortinget behandlet denne i mai samme år.

Helse- og omsorgsdepartementet ga de regionale helseforetak og Helsedirektoratet i oppdrag å samarbeide om et helhetlig tilbud til gravide, fødende og barselkvinner. Foretakene skulle

iverksette tiltak som sikrer informasjon til kvinner om muligheter til valg av fødested, og kvinners rett til informasjon, veiledning og medbestemmelser når det gjelder keisersnitt, igangsetting av fødsel og smertelindring
innen 1. juli 2010 utarbeide plan for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg sammen med berørte kommuner
samarbeide med Helsedirektoratet om utarbeidelse av kvalitetskrav for fødeinstitusjoner og etablerer system som sikrer at kvalitetskrav følges opp
videreutvikle perinatalkomiteenes rolle som ledd i å styrke kvalitetsarbeidet, Helsedirektoratet/Nasjonalt råd for fødselsomsorg trekkes inn i arbeidet.

Helse Sør Øst ønsket fortgang i prosessen, og 18. desember 2009 arrangerte Helsedirektoratet et oppstartsseminar. Der ble ulike tema fordelt mellom regionale grupper. På en felles samling 8. mars presenterte gruppene sine utkast for hverandre. Brukerene var representert ved Liv laga i Helse Sør-Øst, Ammehjelpen i Helse Midt og Fødsel i fokus i Helse Nord.

Etter samlingen fortsatte Helsedirektoratet og et utvalg fagfolk arbeidet med rapporten. Den endelige versjonen ble lagt fram 13. april 2010.

Liv lagas foreløpige vurdering

En artikkel i Klassekampen oppsummerer vårt syn. Rapporten bærer tydelig preg av hastverksarbeid. Med stramme tidsfrister er det ekstra viktig med god prosjektstyring og at de involverte får frigjort tid til å prioritere prosjektet. Dette skjedde dessverre ikke her.

Vi mener at begrepene og oppdragene burde vært bedre definert, samt at gruppene og medlemmenes arbeidsgivere skulle fått klarere instrukser om arbeidsmetode og tidsbruk. Gruppene løste oppgavene svært ulikt:

Helse Vest: Det har vært holdt åtte møter i gruppen, fire heldagsmøter, tre telefon- og et videomøte. I tillegg brukte gruppen ressurspersoner slik som andre leger, jordmødre, jurist m.m. til å løse oppdraget.
Helse Midt: Arbeidsgruppen har avholdt to heldagsmøter og for øvrig arbeidet individuelt med tildelte oppgaver og kommunisert via e-post.
Helse Sør-Øst: Gruppen møttes to ganger, ca. halv dag.
Helse Nord: Ingen møter.

I rapporten heter det:

Det foreligger ulike kriterier for å velge ut indikatorer som eksempel nytteverdi, relevans, vitenskapelig holdbarhet og gjennomførbarhet. De bør også være meningsbærende og forståelige, allment akseptert, velkjente og faglig velbegrunnet og forankret. For å velge ut og utvikle gode kvalitetsindikatorer bør man gjennomføre en systematisk prosess der man velger ut klinisk område for evaluering og organiserer en konsensusgruppe. Deretter er det viktig å fremstille en oversikt over eksisterende kunnskapsgrunnlag og praksis, velge ut kliniske indikatorer og standarder, utforme indikator – spesifikasjoner og utføre pilottesting før kvalitetsindikatorene settes i daglig og nasjonalt bruk.

Dette er langt fra hvordan prosessen har foregått i dette tilfellet. I stedet for å oppnå konsensus har én side fått stor innflytelse. Dermed øker faren for konflikt i etterkant. Vi er skremt over at en rapport som vil få store konsekvenser for fødselsomsorgen og sykehusene ellers, ikke er tuftet på et godt systematisk arbeid og faglig begrunnede anbefalinger.

Rapporten er et typisk eksempel på at hastverk er lastverk. Vi håper at resultatet etter høringsrundet blir langt bedre. Liv laga ønsker å levere et solid høringssvar og ber herved om innspill.

Legge ned små fødeavdelinger?

Norsk geografi og infrastruktur gjør at det er nødvendig med mange fødeavdelinger og fødestuer spredt rundt i landet. Dette betyr at det i enkelte deler av landet blir relativt få fødsler per fødeenhet, og dette byr på en del utfordringer. Noen mener løsningen er å legge ned, hva mener du?

Opddatert! Se vår oversikt der avdelingene markert med blått er de som enkelte ønsker å legge ned pga størrelse.

Norsk fødselsomsorg er differensiert, dvs. den er delt i tre nivåer der seleksjonskriterier avgjør hvilket nivå kvinnene kan føde på.

Hvis mor eller barn er syke eller det er fare for at de blir det, må mor føde på kvinneklinikk.
Hvis det er en risiko for komplikasjoner, men lav risiko for at barnet trenger intensiv hjelp kan hun føde på en fødeavdeling.
Bare når kvinnen sannsynligvis vil føde uten komplikasjoner og uten ekstra hjelp til henne og barnet får hun lov til å føde på fødestue.

Det er en direkte sammenheng mellom hvilken kompetanse den enkelte fødeenhet har/skal ha og seleksjonskriteriene. Dette for å sikre at mødrene og barna får nødvendig helsehjelp. Seleksjon skal gjøre det trygt for alle kvinner å føde.
Hvis seleksjonskriteriene blir strengere vil færre få lov til å føde på fødeavdeling og må i stedet til nærmeste kvinneklinikk – som kan ligge svært langt unna. Med færre fødsler på de små fødeavdelingene kan en løsning være å gjøre om fødeavdelinger til fødestuer, og heller samle kompetansen på færre og større fødeavdelinger. Det vil altså bli lenger mellom fødeavdelingene, men til gjengjeld kan kompetansen bli bedre på de avdelingene som består. Er dette en god løsning?

Smått = store utfordringer

Fødestuer og fødeavdelinger med få fødsler har en del felles utfordringer:

Lav mengdetrening per ansatt. Hvordan sikre at jordmødre og leger får nok praksis til å opprettholde og vedlikeholde sin kompetanse? Kan bred kompetanse (svangerskapskontroller, barsel, mange ulike typer fødsel etc.) erstatte mengde? Får man mer praksis på de store avdelingene?
Man trenger mange hoder for å få vaktturnusen til å gå rundt, samtidig som oppgavene på dagtid er få.
Rekruttering, særlig når «nedleggingsspøkelset» truer.
- Jordmødre som jobber på fødestue må «tørre» å ha ansvaret alene, uten en lege å lene seg på eller rådføre seg med.
- Gynekologer på små avdelinger har ofte tøffere vaktturnus enn på store avdelinger, samtidig som de mangler fagmiljøet og kanskje faglige utfordringer
Stabilitet og vikarbruk: Hvordan sikre at de gode fagfolkene blir og at man ikke trenger bruke vikarer som ofte verken kjenner lokale rutiner eller er gode nok i norsk?
Lang avstand til neste nivå. Dermed må de noen ganger ta imot fødende de egentlig ikke har kompetanse til, fordi alternativet – transportfødsel underveis til en kvinneklinikk – er verre.

Færre gynekologer

Det har skjedd store medisinske framskritt innen gynekologi de siste årene. Det betyr at langt flere kvinner kan få poliklinisk behandling for sine underlivsplager og -sykdommer, i stedet for sykehusinnleggelse i flere dager. Et resultat av dette et at gynekologene har mindre å gjøre av planlagte oppgaver, samtidig som det er nødvendig at de er døgnkontinuerlig tilstede eller nær sykehuset i tilfelle hastekeisersnitt e.l.
Samtidig som oppgavene minker blir det sannsynligvis færre gynekologer som er spesialister i fødselshjelp. I Stortingsmelding 12, «En gledelig begivenhet» står det:
En undersøkelse fra Norsk gynekologisk forening våren 2008 tyder på at det vil bli et underskudd på spesialister i kvinnesykdommer og fødselshjelp fram mot 2015-2020. Dette skyldes lav utdanningskapasitet, høy avgang av leger som når pensjonsalder, og at yngre sykehusleger ikke er villige til vaktbelastninger og lange arbeidsuker.
(…) Det er vanskelig å rekruttere gynekologer til små avdelinger, noe som delvis henger sammen med få utdanningsstillinger ved disse avdelingene. Arbeidssituasjonen på små avdelinger med hyppige vakter og lite pasientvolum gjør også rekrutteringssituasjonen krevende.
Når yngre leger som «kun» vil jobbe 40-timersuker tar over etter «de gamle traverne», må det flere hoder til for at en vaktkabal skal gå opp. I tillegg kan rekrutteringen til spesialiteten fødselshjelp begrenses av frykten for å gjøre fatale feil, som skader mor og barn – og som henger ut fagfolk i medias gapestokk. Samtidig lokker en tilværelse som privatpraktiserende gynekolog: Høyere lønn og arbeidstid kun dagtid hverdager.
Hvordan kan rekrutteringen til fødselshjelpen sikres? Og hvordan kan vi gjøre det attraktivt å arbeide på små avdelinger?

Legge ned eller bygge opp?

Finnes det en fasit på hvor det er best å føde – på liten eller stor avdeling? Eller kommer det an på kvinnens behov og ønsker? Finnes det forskning som sier smått er utrygt og stort er trygt? Er det trygt å føde på en liten avdeling per i dag? Hvis ikke, er det mulig å heve kvaliteten? Hvorfor skal vi bevare de små avdelingene – er det kun geografi eller har de kvaliteter vi ikke finner på de store? Er det best å redusere antallet fødeavdelinger for å sikre forsvarlig drift av de gjenværende avdelingene? Er utfordringene over korrekt beskrevet? Hvordan kan de løses?
Vi vil gjerne ha innspill fra brukere og fagfolk på denne saken. Du har mange muligheter:

- Legg inn kommentar i feltet under her
- Diskuter på Facebook
- Diskuter på twitter, tag #fødsel
- Diskuter i medlemsforumet
- Diskuter på Barn ved hjertet
- Ta direkte kontakt

De friskeste får best fødselshjelp?

Helsevesenet kan ikke gi maksimalt godt helsetilbud til alle pasienter og brukere. Det må prioriteres, og generelt er det de sykeste som skal gis høyest prioritet. Mange hevder at Føderiket o.l. bryter med dette prinsippet: Det er de friskeste som får de beste tjenestene. Hva mener du?

Vi vil gjerne ha innspill fra brukere og fagfolk på denne saken. Du har mange muligheter:

Legg inn kommentar i feltet under denne artikkelen
Diskuter på Facebook
Diskuter på twitter, tag #fødsel
Diskuter i medlemsforumet (se e-post ved innmelding for tilgang)
Diskuter på Barn ved hjertet
Ta direkte kontakt med Liv Laga

Differensiert omsorg

Norsk fødselsomsorg er differensiert, dvs. at den er delt i tre nivåer der seleksjonskriterier avgjør hvilket nivå kvinnene kan føde på.

Hvis mor eller barn er syke eller det er fare for at de blir det, må mor føde på kvinneklinikk.
Hvis det er en risiko for komplikasjoner, men lav risiko for at barnet trenger intensiv hjelp kan hun føde på en fødeavdeling.
Bare når kvinnen sannsynligvis vil føde uten komplikasjoner og uten ekstra hjelp til henne og barnet får hun lov til å føde på fødestue.

I Norge finnes det to typer fødestuer:

Fødestuer i små byer og tettsteder bl.a. pga. lang vei til fødeavdeling.
Fødestuer i storbyer for å gi kvinnene mulighet til en annen type fødsel enn på sykehus.

Kontinuitet

Fødestuene i storbyene går under mange navn: ABC, mykenhet, alternativ fødeavdeling, lavrisikotilbud osv. Noen tilbyr kun fødsels- og barselomsorg, mens andre gir kontinuitet gjennom de tre fasene svangerskap, fødsel og barsel. Kontinuitet oppnås her på ulike nivåer. Hele forløpet, fra første svangerskapskontroll og til hjemreise etter fødsel foregår i de samme lokalene. Videre er teamet av jordmødre samstemte i troen på naturlig fødsel og viktigheten av tid, ro og trygghet og kvinnens mulighet til medbestemmelse.

Sidene teamene er relativt små og man møter flere av jordmødrene underveis i svangerskapet, er det heller ikke uvanlig at jordmoren som bistår under fødselen er en kvinnen allerede har møtt før. En fødestue kan ikke tilby smertelindring og inngrep som medfører fare for komplikasjoner, slik som epidural, riestimulerende medisin m.m. Smertelindring som tilbys er:

Ro og omsorg
Jordmors tilstedeværelse
Vann og annen varme
Akupunktur

Fordi det ikke gis kjemisk smertelindring eller på annen måte interveneres i fødselsforløpet, kalles gjerne dette for «naturlige fødsler».

Ressurskrevende?

Disse mykenhetene er ressurskrevende bl.a. fordi jordmor er mer til stede enn ved fødsel på vanlig fødeavdeling. Dermed er bemanningen sannsynligvis høyere enn på andre avdelinger. Da blir fødestuene fort dyre for helseforetakene, som så prioriterer dem ned. Skal fødestuene bli økonomisk attraktive for helseforetaket er to tiltak viktig:

Kommunene betaler for svangerskapsomsorgen (slik de gjør på helsestasjon og hos fastlege)
Finansieringen av sykehusene endres, slik at jordmors omsorg og tilstedeværelse kan kodes i DRG

På den annen side er fødslene på mykenheter mindre ressurskrevende enn på vanlig avdeling pga. tidlig hjemreise (færre liggedøgn i barseltiden), ingen leger på lønningslista og sannsynligvis færre inngrep og komplikasjoner enn ved tilsvarende fødsler på vanlig avdeling. (kilde: notat av forskningsjordmor Stine Bernitz). Hva kan gjøres for å gjøre mykenhetene økonomisk konkurransedyktige? Eller er det helt galt å trekke inn økonomi, skal det kun legges vekt på faglige vurderinger?

Korrekt prioritering?

Hvis vi legger til grunn at en fødsel der jordmor er til stede under hele den aktive fasen (jf. WHOs retningslinjer og der kvinnen kjenner jordmor fra før (kontinuitet) er et gode, er dette noe som bør tilstrebes i hele fødselsomsorgen. Så langt er dette sjelden og mer eller mindre tilfeldig utenom på fødestuene og ved hjemmefødsel.

Prioriteringsforskriften skal sikre at helsepersonellet vurderer pasientene etter følgende kriterier: Tilstandens alvorlighet, tiltakets nytte og tiltakets kostnader i forhold til tiltakets effekt. Prinsippene brukes blant annet som utgangspunkt for å vurdere rett til nødvendig helsehjelp.

Er det da riktig at det kun er de friskeste (og ofte mest ressurssterke) kvinnene – de som kan føde på mykenhet – som får oppleve kontinuitet og tilstedeværelse? Burde ikke heller bemanningen økes for de kvinnene som trenger helsehjelpen mest, slik som svangerskap med komplikasjoner, innvandrerkvinner, psykisk syke, rusavhengige osv? Kan vi koste på oss å ha mykenheter før bemanningen er tipp-topp ved kvinneklinikkene?

Eller er fødeenhetene lønnsomme på andre parametre? De gir gode fødselsopplevelser og forebygger dermed fysiske, psykiske og sosiale problemer i barseltida, samt ønske om keisersnitt i neste svangerskap? Kanskje man heller skulle jobbe for å øke antall fødsler ved fødestuene? Det er vel gal ressursbruk om alle skulle få høyeste beredskap – føde på kvinneklinikk?

Naturlig fødsel attraktivt?

For mange kvinner er mykenhetene attraktive fordi de tilbyr mye medbestemmelse, tilstedeværelse og kontinuitet. Hvis alle andre fødeenheter tilbyr det samme, hva skal mykenhetene da «markedsføre» seg med? Hvordan kan det å føde naturlig oppfattes som attraktivt og ikke bare noe for spesielt interessert og «alternativt tenkende»? For hvis «naturlig fødsel» er det helsemessige beste alternativet for svært mange mødre og barn – og det er samfunnsøkonomisk lønnsomt – da burde det vel være en tydelig mål at flest mulig kvinner velger å føde naturlig?