Bokprosjekt med historier

Vi har fått en henvendelse fra forfatter Marta Breen som skal skrive om brukernes opplevelser med fødeselsomsorgen. Vil du dele din historie? Ta kontakt med forfatteren: marta.breen@gmail.com

Av Marta Breen

Bokprosjektet «Fødefabrikken» skal ta for seg dagens fødselsomsorg i Norge, med vekt på det mye omtalte fødekaoset på Ullevål sykehus.

Undertegnede var selv førstegangsfødende i januar 2007, og jeg hadde – som alle andre i samme situasjon – mye å forberede meg på mentalt. Men ettersom jeg sogner til det overfylte Ullevål sykehus, fikk jeg en del tilleggsbekymringer som: «Kommer jeg til å avvist i døra og sendt hjem igjen med rier? » «Blir jeg sendt til et annet sykehus? » «Får vi plass på sykehushotellet? » «Vil noen ha tid til å lære meg å amme?» etc.

Det er et kjent faktum at Ullevål betjener langt flere fødsler enn hva de har kapasitet til,. I 2006 ble det kjent at sykehuset avviste 2000 kvinner i året, flere av dem i fødsel. Mange får ikke plass på fødestuene og må ta til takke med kontorer eller korridorer.

En fersk svensk undersøkelse viser at gravide som blir avvist ved sykehusdøra og sendt videre, får verre fødsler enn andre. Forskning viser dessuten at de psykososiale forholdene omkring fødsler har stor betydning for fødselsforløpet. Uro, engstelse og stress kan føre til at det som ellers ville blitt en naturlig og positiv fødselsopplevelse, ender i keisersnitt.

De siste 100 årene har norsk fødselsomsorg beveget seg fra fødsel med hjelpekone, til dagens sentraliserte og høyteknologisk sykehusfødsel. Mange fødende i Oslo vil nok gå så langt som å kalle det en industrialisert fødselsomsorg. Jeg mener det er på tide å se på de siste tiårenes utvikling og spørre oss om hva slags fødselsomsorg vi egentlig ønsker oss i dette landet.

Mens våre tippoldemødre lå 14 dager til sengs etter en fødsel, sendes kvinner i dag hjem fra klinikken etter to dager. Sykepleiere jeg har snakket med sier at en av ulempene med denne praksisen er at de ikke får tid til å observere samspillet mellom mor og barn, og dermed unngår de å fange opp det de kaller «risikotilfeller».

Fødetilbudet i Norge trues av sentralisering og nedleggelser. Mens gravide i Oslo og Akershus risikerer å bli avvist på overfylte avdelinger, må fødende i distriktene reise milevis i ambulanse uten jordmorfølge. Ofte opplever man også sommerstengte fødeavdelinger.

Det at liggetiden på sykehusene er så kort, stiller store krav til helsestasjonenes oppfølging, spesielt når det gjelder førstegangsfødende og alenemødre. Det er for eksempel sjelden mor og barn behersker amming etter to netter på et sykehushotell. Det er derfor et paradoks at behovet for hjelp ved helsestasjonen økes uten at stasjonene får tilført ressurser.

I arbeidet med boka kommer jeg til å intervjue en rekke kvinner som har ulike opplevelser på området, initiativtakerne til Aksjon mot fødekaos/Liv laga, samt jordmødre og annen ekspertise. Jeg kommer også til å bruke mine egne erfaringer fra Ullevål sykehus – jeg lå innlagt i ni dager i forbindelse med fødselskomplikasjoner i januar 2007.

Bokas temaer i stikkordsform:

  • Er fødselsomsorgen på dagens overfylte sykehus forsvarlig?
  • Hva kan konsekvensene bli dersom nedprioritering av fødeenheter og helsestasjoner fortsetter?
  • Vil vi i framtiden se at private fødetilbud kommer sterkere inn på markedet, slik at velstående kan kjøpe seg den fødselshjelpen de ønsker, slik tendens er i andre land?
  • Hva ønsker fødekvinner seg egentlig av den statlige fødselsomsorgen? (Hva er «drømmefødselen»)
  • Et historisk perspektiv på fødselsomsorgen, og en guide/oversikt til hvilke typer fødetilbud som finnes per i dag.

Med vennlig hilsen
Marta Breen