Ikke lenger status å være barselkvinne og nybakt mamma


Overgangsritualer i forbindelse med fødsel og barsel er vanlig i de fleste kulturer. Lege Malin Eberhard-Gran har sammen med flere andre forskere sett på slike overgangsritualer. De fant at likhetene mellom de ulike kulturenes ritualer og tradisjoner er overraskende store. Men disse tradisjonene er også i stor forandring, og flere steder er de ritualene som var vanlige før 1950 nå helt borte.>Bli med i Liv lagas regionlag

Vanlige fellesnevnere i slike overgangsritualer er at kvinnen fritas for sine oppgaver, enten fordi hun vurderes som «uren» eller fordi hun er ekstra sårbar. Hvile, rikelig med mat – gjerne spesiell «barselmat», og ny sosial status er gjennomgangstema. Barselperioden anerkjennes som en sårbar periode for både kvinnen og barnet.

Redusert omsorg

En slik omsorg er i dag nær-mest fraværende i Norge. Antall liggedøgn i sykehus er redusert fra 14 dager på 1950-tallet til ned til 2 dager i dag. Husmorvikarordningen er historie, og det sosiale kvinnenettverket er betydelig mindre enn det var i bondesamfunnet. Å bli mor gir ikke lenger den samme sosiale statusen, og forventningene knyttet til rollen er store. Man skal klare seg selv. Trenger man hjelp må man selv oppsøke den, i vanlig kontortid. Malin Eberhard-Gran

– Tilbudet og kvinnefellesskapet som fantes tidligere er ikke lenger der. Barselomsorgen på sykehuset er blitt kuttet ned på uten at man har kompensert på andre måter, uttaler Malin Eberhard-Gran til Aftenposten.

Flere depresjoner

Å føde barn er ikke lenger en livstruende hendelse i kvinnens liv, men mange er likevel sårbare i denne perioden. De har stor risiko for å utvikle en klinisk depresjon.

–Antall kvinner som sliter med fødselsdepresjoner ser ut til å ha økt på 10 år. Nedbyggingen av barselomsorgen kan være en medvirkende årsak, sier lege og forsker Malin Eberhard-Gran til Aftenposten i et intervju 24. august i år. Det er mindre og mindre fokus på avlastning og hvile etter fødselen. Det er en smygende endring som er ganske radikal, legger hun til.

De som trenger det mest

I sin artikkel, «Postnatal care: a cross-cultural and historical perspective», beskriver Eberhard-Gran og medforfatterne en britisk omsorgsmodell med «selective visiting». Jordmor drar på hjemmebesøk til alle barselkvinner og kartlegger behovet for oppfølging. Der hvor det er behov for ekstra omsorg og hjelp får kvinnen tilbud om bl.a. jevnlige hjemmebesøk. I denne omsorgsmodellen bruker jordmor mer tid på dem som trenger hjelp og mindre ressurser på dem som klarer seg greit selv.

– Det er så store individuelle forskjeller. Det er i denne første perioden den nybakte moren er mest sårbar, det er ikke alle som har et godt nettverk og en omsorgsfull, støttende partner, sier Eberhard-Gran.

I Norge har man hatt en ordning med hjemmebesøk fra helse-stasjonen. Men tibudet har vært for de fleste vært ett enkelt hjemmebesøk, uten mulighet for videre hjemmebesøk og oppfølging. Også dette tilbudet er betydelig redusert de siste årene, slik at flere kvinner nå ikke får hjemmebesøk i det hele tatt. Det er de som trenger det mest som rammes hardest når tilbudet reduseres.

Økt behov for Ammehjelpen

Ammehjelpen opplever økt pågang når liggetiden på barselavdelingene reduseres. Mange mødre mangler basiskunnskap.

Ammehjelpen er en frivillig organisasjon der mødre gir andre mødre hjelp ved ammeproblemer. Hanne Tambs-Lyche bor i Ski og har ni års erfaring som ammehjelper. Gunn Laila Johansen bor i Harstad og har vært ammehjelper siden 1989.

Bli medlem i Liv laga

Kortere liggetid

Hvordan påvirker kortere liggetid hjelp med amming?

– Mange av henvendelsene jeg får om svært små barn skyldes hektiske dager på barsel og for dårlig tid til ammeveiledning. Noen råd er preget av at mor og barn skal raskt hjem. Eksempel på dette er bruk av skjold eller flaske som funker der og da, heller enn å gi mor og barn tid og hjelp til å finne ut av tingene, sier Hanne.Bli med i Liv lagas regionlag

De første par ukene etter fødsel er såre brystvorter et av problemene. Det kan også være tilstoppede melkeganger, noe som kan gi brystbetennelse, og melkespreng som gjør det vanskelig for barnet å die. Noen barn nekter å die.

– Amming er en naturlig del av praten på barsel, også mødre i mellom. Med kortere liggetid mister de denne erfaringsoverføringen, og blir engstelige når de kommer hjem. Noen er usikre på barnets evne til å suge, og mange bekymrer seg generelt for om det de gjør er riktig, forteller Gunn Laila.

Frustrerende å ikke mestre

Hvilke konsekvenser får dette?

– Noen tyr til flaske for å være trygg på næringsinnhold og mengde. Jeg får ofte spørsmål om selve melken, både når det gjelder farge, tykkelse og næring. Mange nybakte mødre føler seg alene om ammeproblemene og kan bli frustrerte når de ikke mestrer det og barnet gråter. Det er gjerne når småskrikingen begynner de tar kontakt, sier Gunn Laila.

– Trøbbel og smerter kan gjøre at mødre avvenner tidligere enn ønsket fra brystet. Barnet går da glipp av de helsemessige fordelene morsmelken gir. For mange mødre kan det gi sterke følelser og oppleves som et nederlag å måtte slutte tidlig.

Undersøkelser tyder på at amming også kan være med på å forebygge fødselsdepresjoner. Både ved at mor opplever mestring i stedet for nederlag, og at hormonene som følger av ammingen er gunstig for tilknytningen til barnet, sier Hanne.

Ro, informasjon og trygghet

Hva kan gjøres for å bedre situasjonen?

– For å forbygge ammeproblemer er det gunstig med mer fleksibel liggetid på barsel, mener Hanne.

– De nybakte mødrene trenger ro til å lære seg teknikken og finne trygghet i ammingen mens de er på barselavdelingen. Da har de et helt annet utgangspunkt når de kommer hjem, hvor de i tillegg til egen usikkerhet også kan belemres med velmente råd og spørsmål fra omgivelsene. Selvtillit er et nøkkelord, sier Gunn Laila.

Begge påpeker hvor avgjørende god informasjon er: Informasjon og tilvenning på barsel er nødvendig, men mor må også være trygg på hvor hun kan få hjelp etter hjemkomsten. Ideelt sett skulle jordmortjenesten ha minst to hjemmebesøk de første par ukene, uten at man trenger å be om det.

Helsestasjonen nyter stor tillit, særlig blant førstegangsforeldre, men trenger opplæring og informasjon for å kunne gi de riktige rådene. Videre må barselavdelinger og helsestasjoner informere langt bedre om tilbudet om ammehjelp.

Fars rolle

Kanskje burde også ansatte på barsel hospitere på helsestasjoner i perioder, for å se hvordan ammingen fungerer på større barn, spør Hanne.

– Jeg har hatt god erfaring med å inkludere far når vi snakker om amming. Han kan hjelpe til med å skjerme mor og barn så de får ro og trygghet rundt ammingen, sier Gunn Laila.

En barselomsorg i krise?

Liv laga skal de to neste årene være med å utarbeide nye, nasjonale retningslinjer for barselomsorg i Norge. Vi er i kontakt med både brukere og helsearbeidere som deler sine erfaringer. Vi får flere negative enn positive tilbakemeldinger. Et gjennomgangstema er svikt i tilbudet etter fødselen. Er barselomsorgen i krise?

Kontinuitet i informasjonen og god omsorg gjennom svangerskap, fødsel og barseltid er avgjørende. Dersom kvaliteten i alle ledd ikke er like god, blir totalopplevelsen av omsorgen dårlig. I de tilbakemeldingene vi får er det særlig tre temaer som går igjen: amming, hvile, og flergangsfødendes behov.

Ammeveiledning

«Jeg spurte om hjelp til ammingen, men fikk motstridende svar og råd» er en gjenganger. Forventningene til at kvinnene skal mestre ammingen er for store, både hos kvinnen selv, omgivelsene og helsepersonell. Dårlig forhåndsinformasjon gir et dårlig utgangspunkt, og motstridende råd gjør forvirringen komplett.

Barselkvinnene ønsker seg mer omsorg i ammeveiledningen. Mange opplever at personalet er travle. Helsepersonell ønsker å gi tettere oppfølging, men opplever at ressurser og tid ikke strekker til. Stresset personale kan i liten grad bidra til å løse problemer knyttet til amming.

Kvinner som av ulike årsaker ikke ønsker eller kan amme opplever ammepress også fra helsepersonell. Kvinnens rett til medbestemmelse gjelder ved amming også, og hun må få nødvendig oppfølging for å sikre riktig ernæring av barnet.

Hvile og privatliv

Når et barn kommer til verden er mor ofte sårbar. Hun er full av hormoner og gråter lett. Hun trenger hvile etter fødselen. Hun har fått et barn, et lite menneske hun aldri har møtt før, som hun nå skal bli kjent med.

På mange barselavdelinger må hun gjøre dette på et rom sammen med flere fremmede. Og la oss være ærlige, man føler seg ikke høye i hatten med brystspreng, nettingtruser med store bind, stygge sykehusskjorter og joggebukser som ikke passer. Badet har man på deling, og for å komme seg dit må man gå forbi andre kvinner og mennene deres.

På barselhotellene får familiene privatlivet mange ønsker. For andre blir det ensomt. Hotell er et godt tilbud hvis kvinnene får hvile, hjelp og veiledning. Derimot føler mange seg overlatt til seg selv, og de får ikke grunnlaget de trenger før hjemreise.

Flergangsfødende

Forventningene til foreldrene når de får barn for første og andre gang er forskjellige. Som førstegangsfødende får mor gjerne opplæring i stell og bading av baby, de fleste får hjemmebesøk av helsesøster, og raskt førstegangskontroll på helsestasjonen.

Tilbudet oppleves ofte svært ulikt neste gang, selv om foreldrenes behov ikke nødvendigvis er mindre. De vet selv hva de trenger råd og hjelp til. Helsearbeidere må forsikre seg om at foreldrene har fått den informasjonen de trenger – og har krav på.

Gode opplevelser

Selv om vi får flest negative tilbakemeldinger, hører vi også gode historier: Brukere som får ro, veiledning, og støtte. Helsearbeidere som motiverer de nybakte foreldrene. Brukere som får tilpasset omsorg. Liv laga vil løfte fram de gode eksemplene i arbeidet med nye retningslinjer. Fortell oss din historie, enten den er vond eller god.

Mor trenger hvile og omsorg etter fødselen. Det skorter ofte på begge deler i moderne barselomsorg, der verken kvaliteten eller kvantiteten er god nok.

nattamme.jpg ammebarsel.psd

Født hjemme – naturligvis

Helsedirektoratet er i gang med å utarbeide retningslinjer for hjemmefødsel i Norge.

Bakgrunn

Planlagt hjemmefødsel er omtalt i Stortingsmelding 12 «En gledelig begivenhet». Helsedirektoratet har i denne sammenhengen fått oppfølgingsansvaret til utarbeiding av retningslinjer. Retningslinjene skal beskrive beste praksis for planlagt hjemmefødsel gjennom svangerskap, fødsel og barselstid. Det skal også utarbeides et dokument med forskningsbasert informasjon til vordende foreldre.

Om forfatteren

Heide Thorsen er nestleder i Fødsel i Fokus. Hun jobber i 50 % stilling som diakon i Hoeggen menighet i Trondheim. Ved siden av det har hun et oppegående enmannsforetak som doula (fødselsledsager) for sykehus- og hjemmefødsler. Se www.fodekraft.no og www.fodselifokus.no

Heide-og-Elise_opt

hjemme

Dagens praksis

Kun 0,2 prosent av fødslene i Norge er planlagte hjemmefødsler – 185 i 2009. Studier i Norge og andre land viser at hjemmefødslene har veldig gode utkomme med mindre intervensjon («innblanding»), mindre store skader i perineum (mellomkjøttet), samt at færre ender i keisersnitt og at brukerne er storfornøyde. De fleste sykehusoverflyttinger er førstegangsfødende pga langsom fremgang: ca hver 3. førstegangsfødende blir overflyttet til sykehuset.

Jordmor har med seg en del utstyr til hjemmefødsel for overvåking av forløpet og til å gi akutthjelp til mor og barn. Fødebasseng er ofte brukt hjemme og jordmor kommer hjem til barselsomsorgen. Dessverre er det svært mange som ikke er klare over at hjemmefødsel er både lovlig og mulig i Norge.

Mange som ønsker å føde hjemme har bakgrunn fra land der planlagt hjemmefødsel er en integrert del av fødselsomsorgen. Vestlige land som blant annet Tyskland, Sverige, England, USA og Nederland er sterkt representert. Vi ser også en tendens at kvinner som har skremmende fødsler bak seg og leter etter en setting der kontroll over egen kropp og respekt for egen person er garantert.Kjent jordmor og å være på hjemmebane skaper en trygghet de savnet på sykehuset. Blant de 62 000 fødende hvert år er det har rett og slett sykehusskrekk.

Utfordringer

Det er flere mangler i det nåværende systemet. Hjemmejordmødrene som utfyller oppgaven i dag blir ennå lønnet etter et gammelt takstsystem som gjør det ikke lønnsomt å drive med det. Dvs. de er entusiaster – som med årenes løp blir både slitne og skuffede. Det ligger verken penger eller prestisje i å gi slik helhetlig fødselsomsorg. De står derfor ofte i klem mellom en annen arbeidsgiver og forpliktelsen til å rykke ut til fødsel. Disse rollene er uavklarte.

Kjøregodtgjørelse for utrykning er heller ikke på jordmorens side, og dersom hun bestemmer overflytting til sykehuset under fødselen, mister hun pengebeløpet sitt for forløsningen. Dessuten finnes det dessverre en del episoder, der helseforetak ikke har tatt imot en overflyttet hjemmefødsel med jordmor på en god måte.

Brukerne i dag må være klar over at det neppe finnes full dekning av hjemmejordmødre i Norge. De må innstille seg på en del kritikk/krenkelse fra både helsevesen og kjenninger. Og de må som regel betale jordmorens vaktberedskap. Dagens tilbud er for de få, som er enten rare eller desperate nok til å krangle seg til en fødsel på egne premisser.

Arbeidet pågår

Retningslinjene er ennå ikke ferdige. Vi kan ikke uttale oss om resultatet. Men Fødsel i Fokus (Fif) er opptatt av, at alle gravide får tilgang til forskningsbasert informasjon. Vi ønsker at det kommer tydelig frem at det ikke er farlig for par som er grundig selektert (frisk mor med barn i hodeleie etter uke 37). Vi ønsker anbefalinger/modeller for jordmorens forankring til material, akuttkurs, retnings-linjer ved overflytting under planlagt hjemmefødsel osv. Fif krever også tydelige ord om den økonomiske delen for jordmødrene (som Stortinget så må følge opp). For å sitere på engelsk: Homebirth – own birth og Peace on earth begins with birth.

Brukerne reagerer

Oppslagene i media om babyer som dør skaper sterke reaksjoner hos brukerne. Facebookgruppa «Ikke la gravide gå mer enn 7 dager over termin! REDD LIV!» fikk raskt over 35.000 medlemmer. Gruppa hevder at det er økonomi som gjør at ikke flere gravide blir igangsatt.

Kjell Å. Salvesen, overlege ved St. Olavs hospital i Trondheim, er dels enig.

–Å ta inn gravide til undersøkelse en uke etter termin og eventuelt sette i gang fødselen, skaper et større press på både poliklinisk avdeling og på fødeavdelingene, sa han til Klikk før sommeren.

15.000 fødsler i året

Bjørn Backe, leder i Norsk Gynekologisk forening, mener at det er gode faglige argumenter for dagens praksis.

–Det er en større risiko for komplikasjoner hos mor og barn når fødselen settes i gang. Skulle vi sette i gang alle kvinner i uke 41, snakker vi om 15 000 fødsler i året, som vi da gjør om til risikofødsler. Jeg er sikker på at ulempene ville overveie fordelene, sa han til Klikk.

Han forstår at brukerne reagerer.

–Vi har stor forståelse for at gravide blir engstelige når slike debatter kommer opp i media. Vi merker godt det i vår daglige virksomhet, sa Backe til Klikk da.

Helsedirektoratet var enige.

–Dette er en situasjon som er uholdbar for de gravide. Det er ikke greit med så ulik praksis og en situasjon med to ulike synspunkter, sa divisjonsdirektør Hans Petter Aarseth til Klikk før sommeren. Han lovte samtidig endringer.

En ny norm

–Tidlig på høsten må vi ha klart et budskap om hva normen for hva som er god praksis når det gjelder overtid og gravide. Dette blir en norm som alle helseforetakene blir nødt til å forholde seg til.

Cecilie Daae i Helsedirektoratet bekrefter at arbeidet nå er i gang.

–Vi regner fortsatt med at anbefalingene er klare i høst, men akkurat hvor tidlig på høsten det blir, er vanskelig å si.

På overtid – igangsettelse

Når en kvinne ikke føder til termin skal hun få hjelp til å starte fødselen med medisiner og/eller andre tiltak. Men fagfolk er uenige om hvor lenge hun bør gå før dette skjer.


I en kronikk i Dagens Medisin i desember i fjor argumenterte Frederik Frøen, avdelingsdirektør i Nasjonalt folkehelseinstitutt, for at kvinnens ønsker skal telle mer ved igangsettelse av fødsel. Han trekker frem nyere forskning som han mener taler for tidligere igangsettelse enn hva som er dagens praksis.

Forebygge?

Norsk gynekologisk forening (NGF) har definerte anbefalinger for når svangerskap skal igangsettes, men faktisk håndtering varierer. Frøen viser til studier fra St. Olavs hospital i Trondheim der kvinnene selv ønsker igangsettelse tidligere enn NGFs veileder anbefaler.

Jo lengre svangerskapet varer, desto større barn og økende komplikasjoner for både mor og barn, og desto flere keisersnitt. Kan man forebygge ved å indusere? spør Frøen. Han viser til studier som viser at tidligere igangsetting fører til færre komplikasjoner og at keisersnitt kan unngås, og at resultatene kan tyde på at kvinnene bør tilbys igangsetting mellom en og to uker etter termin.

Dialog med kvinnen

Fødselshjelpere trenger ikke være enige med alt i disse kunnskapsoppsummeringene. Enighet om at det finnes tydelig tvil, er nok. Ved tvil om hva som er best, er dialog med kvinnen eneste farbare vei, mener Frøen. Han avslutter sin kronikk med å utfordre NGF til å bidra aktivt i utvikling av nye retningslinjer.

Gynekologene kritiske

Frøen fikk raskt svar. NGF fremhever at igangsetting av fødsel ikke er risikofritt og hevder at det ikke er vist at eventuelle fordeler ved igangsetting oppveier ulempene. NGF mener Frøen er på kollisjonskurs med dagens viten dersom hans forslag er at alle skal tilbys igangsetting ved 41 uker.

At kvinnen skal tas med på råd er selvsagt mener NGF, men legen må stå med den endelige beslutningen og det faglige ansvaret. Å overlate avgjørelsen til kvinnen er å fraskrive seg dette ansvaret.

Andre land

Frøen forsvarer sin kronikk i et svar til NGF: «Vi har alle et ansvar for å tilby kvinner kunnskapsbasert svangerskapsomsorg, og kunnskapsgrunnlaget indikerer i dag at induksjon kan bidra til redusert risiko for død, komplikasjoner og keisersnitt, og at de fleste fødende er mest fornøyd med induksjon». Han påpeker videre at flere land har laget nye nasjonale retningslinjer for igangsetting av fødsler basert på den nye kunnskapen.

Nedleggelser i Midt-Norge?

I hele vår raste debatten i Midt-Norge. Hvilke funksjoner skal de ulike sykehusene ha? Skal alle fødeavdelinger bestå?

Styret i Helse Midt-Norge vedtok 25. mai i år «Strategi 2020» (se faktaboks). Etter mye diskusjoner klarte partene å inngå et kompromiss om en plan som skal være retningsgivende for sykehusene i Trøndelag, Møre og Romsdal de neste ti årene. Strategiplanen er ikke bindende og de mest konfliktfylte områdene er overlatt til de lokale helseforetakene. Dermed ble det ikke fattet vedtak om regionens seks fødeavdelinger og to kvinneklinikker.

Dette er i tråd med helseministerens pålegg. I en spørretime i Stortinget i mars presiserte Anne-Grete Strøm-Erichsen at de regionale helseforetakene har fått beskjed om at eventuelle planer om strukturendringer i fødselsomsorgen må avvente utarbeidelsen av de regionale planene. Disse skal være klare 1. oktober.

Fra åtte til fire?

orgkart_opt

Det er åtte sykehus i regionene i dag, der lokale helseforetak eier to sykehus hver. Det er kvinneklinikk i Ålesund og på St. Olav i Trondheim, mens de andre sykehusene har fødeavdeling. Det er barneavdeling ved de to kvinneklinikkene samt i Kristiansund og Levanger.

Adm. dir. Gunnar Bovim i Helse Midt-Norge mener at det kun bør være én fødeavdeling og ett sykehus med akuttkirurgisk bederedskap per helseforetak. I den opprinnelige strategiplanen var det lagt opp til at fødeavdelingene i Volda, Orkdal, Namsos og Kristiansund skulle legges ned.

Fakta:

Det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge eier fire helseforetak. Det er to fødeinstitusjoner i hvert foretak. To av dem er kvinneklinikker. (se organisasjonskart)

«Strategi 2020» er en plan vedtatt av Helse Midt-Norge. Planen skal være retningsgivende for arbeidet i helseforetakene. Der heter det:

«Helse Midt-Norge skal tilby en helhetlig svangerskaps-, føde- og barselomsorg i tråd med nasjonale anbefalinger. Helse Midt-Norge RHF er ansvarlig for å utarbeide en helhetlig plan for tilbudet sammen med kommunene. God og forutsigbar kvalitet forutsetter robuste vaktordninger. Dette tilsier at antall fødeavdelinger i regionen må vurderes. Styret for Helse Midt-Norge RHF legger til grunn at hovedregelen skal være en fødeavdeling i hvert foretak. Geografiske forhold må imidlertid vektlegges i utformingen av det helhetlige tilbudet til de fødende. Fødestue som tilbud ved normale fødsler kan inngå som en del av fødselsomsorgen. Fødestuer må vurderes som et alternativ, også ved store sykehus. Fødestuer kan ikke inngå i fødetilbudet før avtaler om forsvarlige følgetjenester er inngått med kommunene. Det skal ikke gjennomføres endringer i fødetilbudet før den regionale planen for fødselsomsorg er vedtatt og godkjent av Helse og omsorgsdepartementet.»

Helse Midt-Norge skal levere en regional plan for svangerskaps-, fødsels- og barsleomsorgen til Helse- og omsorgsdepartementet innen 15. november. Se mer i Differensiert fødselsomsorg og Desentralisert fødselshjelp?

Dyr vakt

Føden henger nøye sammen med andre funksjoner på sykehusene. Et sykehus uten barneavdeling må selektere strengere enn et sykehus med barneavdeling. I følge Namdalsavisa vil en moderne fødeavdeling legge stort beslag på beredskapskapasitet en ved små sykehus. Avisa skriver at en fødeavdeling krever vaktteam for jordmor, gynekolog, anestesilege, anestesisykepleier, operasjonssykepleier, bildediagnostikk, laboratoriefag og kanskje etter hvert også vaktteam for barnelege.

I rapporten «Et trygt fødetilbud – Forslag til kvalitetskrav til fødeinstitusjoner» står det at fødeavdelinger skal som et minimum ha ansatt gynekologspesialister i firedelt vakt og tilstrebe seksdelt vakt. Adm. dir. Gunnar Bovim i Helse Midt-Norge sier til Namdalsavisa at da blir det enda mer kostbart og krevende å fylle vaktene. Allerede går en tredjedel av legelønn til vakt.

Regional fagplan

Helse Midt-Norge ba Helse Nord-Trøndelag å utarbeide forslag til plan som skal gjelde hele regionen. Forslaget ble utarbeidet sammen med representanter for kommunene. Det ble arrangert høringer om planen i Trøndelag 13. september og i Møre og Romsdal dagen etter. Den endelige versjonen vil bli oversendt styret i Helse Midt-Norge og departementet 1. oktober.

– Planen definerer kravene til tjenesten, den legger føringer til den faglige kvaliteten. Når den er vedtatt av styret i Helse Midt-Norge og godkjent av Helsedepartementet vil det regionale og de lokale helseforetakene undersøke hva som skal til for at alle fødeinstitusjonene er i stand til å yte tjenester av den kvaliteten som er vedtatt, sier Svanhild Jenssen, rådgiver i Helse Midt-Norge. Hun understreker at kommunen skal være med å sette planen i verk.

Usikkert på Nordvestlandet

– Siden planen er en faglig plan omtaler den ikke strukturen, dvs. hvilke avdelinger som skal bestå. Den henviser dog bl.a. til Strategi 2020, En gledelig begivenhet og Et trygt fødetilbud, samt det regionale fagnettverket i gynekologi og obstetrikk, som alle legger vekt på at det er viktig med robuste fagmiljø med god rekruttering og et minimumsantall gynekologer, sier Janita Skogeng, avdelingssjef for Kvinneklinikken i Helse Sunnmøre.

Hun forteller at dermed er ingenting avgjort angående Voldas framtid. Heller ikke lenger nord er framtida klar.

bovim_opt

– Styret i Helse Nordmøre og Romsdal vedtok 23. mars å samle fødetilbudet i én avdeling. Dette vedtaket er satt på vent. Eventuell effektuering vil først skje etter at departementet har fått den regionale planen og vi har fått nye føringer for fødselsomsorgen, sier Grete Teigland, leder for fødeavdelingene i Helse Nordmøre og Romsdal.

Helse Midt-Norge utreder nå tre alternativer for sykehusene i området: 0-alternativet – som i dag, revurdere planene for Nye Molde sjukehus og Kristiansund sykehus i lys av Samhandlingsreformen og strategiprosesser, og ett felles sykehus for Nordmøre og Romsdal.

Lokal motstand

Forslag om nedleggelser av fødeavdelinger, eller å gjøre dem om til fødestuer, møter nesten alltid stor lokal motstand. Lokalpolitikerne og befolkningen ellers mobiliserer. De arrangerer fakkeltog og appellerer til rikspolitikerne. Nå er framtida opp til helseministeren og helsedirektoratet. Godkjenner departement de regionale helseforetakenes planer? Vil direktoratet endre kvalitetskravene i «Et trygt fødetilbud» i etterkant av høringen? Først når disse arbeidene er ferdig vil fødeavdelingenes være eller ikke være, bli avgjort.

Differensiert fødselsomsorg

Differensiert fødselsomsorg vil si at kvinner får ulik type omsorg avhengig av deres ønsker, og av deres og barnas helse. Hvis det er høy risiko for at mor eller barn trenger hjelp under og etter fødselen må hun føde på øverste nivå: kvinneklinikk. Hvis risikoen er lav kan hun føde på laveste nivå: jordmordrevet fødestue. Se også kommentar: Desentralisert fødselshjelp?


Seleksjon

1. Kvinneklinikk: Alle kan føde

2. Fødeavdeling: Ikke høyrisiko

3. Fødestue og hjemmefødsel: Kun lavrisiko

Kvinnene selekteres til riktig nivå. Seleksjon vil si utvelgelse av gravide til det fødetilbudet som er best tilpasset kvinnens og fosterets behov. Hver fødeinstitusjon har seleksjonskriterier som definerer hvem som etter en faglig vurdering får lov, og hvem som ikke får lov, til å føde der.

Seleksjon foregår i svangerskapsomsorgen, rett før, og under fødselen.

Jordmødre og leger som gir svangerskapsomsorg må kjenne til de ulike aktuelle fødetilbudene og de ulike enhetenes seleksjonskriterier. De skal gi denne informasjonen videre til brukerne. Dette skjer dessverre ikke alltid i dag. Brukerne må derfor selv undersøke mulighetene og ikke stole blindt på fastlegen eller jordmoren sin.

Jordmødrene og legene må gjøre en grundig vurdering av kvinnen for å plassere henne i riktig gruppe: lav- mellom- eller høyrisiko. Deretter må de veilede kvinnen og evt. partner slik at de kan ta et informert valg om fødested. En kvinne som anses som lavrisiko vil ha flere valgmuligheter enn en med høy risiko. Kvinner med høy risiko vil trenge tett oppfølging i svangerskapet, mens for kvinner med lav risiko vil dette være personavhengig. En kvinne tilhørende

Oppfølging etter behov og ønsker

Kvinnene skal møte så få ulike personer i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen som mulig. Best er det når samme team følger opp kvinnen i alle tre fasene, dvs. kontinuitet i omsorgen. Kontinuitet vil bidra til at kvinnene blir tryggere, er bedre forberedt og har positive forventninger til fødselen. Dette er spesielt viktig for kvinner som har vonde fødselsopplevelser bak seg, og andre med ekstra behov. Kontinuitet og kvalitet i svangerskapsomsorgen virker forebyggende og helsefremmende.

Differensiert svangerskapsomsorg vil si at kvinnene får oppfølging etter behov og ønsker. Hun skal ha et reelt valg mellom jordmor og/eller lege i primærhelsetjenesten. Ved behov skal hun også følges opp av spesialisthelsetjenesten.

En vanlig vaginal fødsel kan ende i akutt keisersnitt. Keisersnitt er kun mulig ved kvinneklinikk og fødeavdeling. Kvinne på fødestue må overflyttes (fraktes til sykehus) hvis det oppstår komplikasjoner under fødsel.

Endringer i følgetjenesten

Følgetjeneste – at jordmor følger en fødekvinne til sykehuset i ambulanse – er viktig for kvinner med lang reisevei. Regjeringen overførte ansvaret for følgetjeneste fra kommunene til helseforetakene 1. januar 2010. Fortsatt er det mange steder uavklart hvordan tjenesten skal organiseres.

Liv laga kjempet for at kvinner skulle ha lovfestet rett til følgetjeneste. Regjeringspartiene gikk mot dette, fordi «syketransport allerede er en del av ansvaret for spesialisthelsetjenesten». Dette ansvaret er også grunn til at følgetjenesten ble overført fra kommunene, ansvarsplasseringen skulle bli tydelig. 

Regjeringen overførte ansvaret før områdeplanene og avtaler mellom helseforetakene og kommunene var klare. Dermed har følgetjenesten det siste året vært i et vakuum. Nå må partene bl.a. ta stilling til hvilken rolle kommunejordmødrene skal ha, hvordan vakter skal settes opp og lønnes, og hvilke kvinner som skal få følgetjeneste.

Kvalitetskravene sier at «Dersom reisetid til fødested er mer enn 1,5 time skal den fødende vurderes av lege eller jordmor på forhånd med tanke på transportmåte og behov for følge.» Det skal finnes lokaler «der jordmor kan lede fødselen på en tilfredsstillende måte dersom det vurderes at det ikke vil være tid til å transportere den fødende».

Behovet for følgetjeneste må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Liv laga mener at alle kvinner med fare for transportfødsel skal kunne få følge. F.eks. vil en kvinne som tidligere har hatt styrtfødsler ha behov for følgetjeneste selv om avstanden «bare» er én time. Vi vil også kjempe for at foretakene beregner reisevei fra kvinnens hjem, ikke fra kommunesentrum.

Tilstedeværelse gir trygghet

I Verdens helseorganisasjons retningslinjer for fødselsomsorgen står det at en kvinne i aktiv fødsel aldri skal forlates – jordmor/lege skal tilstede kontinuerlig. Endelig ser det ut til at dette også blir standard i Norge.

Norge skal følge retningslinjene og prinsippene Verdens helseorganisasjon (WHO) har utarbeidet for fødselsomsorgen. Dessverre er ikke dette alltid realiteten. WHO understreker i flere dokumenter at en kvinne i fødsel aldri skal forlates. På travle norske sykehus skjer det imidlertid ofte at det er flere fødende enn jordmødre, slik at ei jordmor må forlate én kvinne i fødsel for å se til en annen. Dette kan i verste fall medføre fare for mor og barn fordi komplikasjoner ikke blir oppdaget i tide.

Vi vet at tilstedværelse har mye å si for kvinnens trygghetsfølelse, noe som igjen påvirker hennes smerteopplevelse. I en spørreundersøkelse Aksjon mot fødekaos gjennomførte i samarbeid med Gravid og Foreldre&barn, kom det fram at av de som mente jordmor var nok til stede hos dem under fødselen, følte 90 prosent seg trygge. Av de andre følte bare 50-60 prosent seg trygge. Trygghet gir mestring, og kan bidra til at fødselen tross smerter kan bli en god opplevelse.

Krav til kvalitet

I alle høringssvar og ellers når sjansen byr seg, framhever vi hvor viktig jordmors tilstedeværelse under fødsel er. Det må bli slutt på at kvinner overlates til seg selv og i beste fall en uerfaren partner – enten fødselen skjer på en travel kvinneklinikk, under transport eller ufrivillig hjemme. Alle fødende må få hjelp, veiledning og støtte fra jordmor under fødselen.

I rapporten «Et trygt fødetilbud, Forslag til kvalitetskrav for fødeinstitusjoner», forslår Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene følgende krav under bemanning og kompetanse:

«Bemanningen i kvinneklinikkene og fødeavdelingene må være tilstrekkelig for bedre å ivareta forsvarlig overvåking og behandling samt etterkomme kravet om tilstedeværende jordmor i aktiv fase av fødselen».

Dermed anerkjennes det også at tilstedeværelse er et krav og ikke en tilleggstjeneste avdelingen tilbyr når det finnes tid til overs. I samme rapport står det under kvalitetsindikatorer (som skal måle kvaliteten på omsorgen): «Kontinuerlig tilstedeværelse av jordmor / faglig omsorgsperson i den aktive fase av fødselen».

Liv laga vil fortsette å arbeide for at dette skal bli en realitet. Hvis det både blir et klart definert krav om tilstedeværelse og at sykehusene måles på tilstedværelse, øker sjansen for at alle fødende blir ivaretatt under hele fødselen. Hvis finansieringen av fødselshjelpen i tillegg endres, slik at det lønner seg for helseforetakene å ha mange nok jordmødre på vakt til å kunne gi kontinuerlig tilstedeværelse, er vi nesten i havn.

Blir omsorg en inntekt?

I vårt høringssvar til stortingsmeldingen, «En gledelig begivenhet» oppfordret vi myndighetene til å gjøre noe med finansieringssystemet. I dag er det først og fremst diagnoser og inngrep som gir «inntekter», mens omsorg er en ren utgift.

Dette betyr at smertelindring i form av epidural er en utgift som dekkes gjennom innsatsstyrt finansiering, mens smertelindring i form av opplevd trygghet og jordmors tilstedeværelse ikke kompenseres.

Etter høringen skrev Helse- og omsorgskomiteen: «Komiteen påpeker at fødende i utgangspunktet er friske, og mener det gir feil signal når intervensjon i fødselshjelpen premieres økonomisk. Komiteen vil derfor henstille til Regjeringen om å ta hensyn til dette i vurderingen av finansiering av fødselshjelpen.»

Liv laga vil følge opp denne saken. Systemet må utformes slik at det både er lønnsomt, og mulig, å yte omsorg og skape trygghet. Tilstedeværelse gir trygghet og mestring for fødekvinnen, og muligheten for en god fødselsopplevelse.