Brukermedvirkning?

På styremøtet i Helse Midt-Norge 4. januar 2012 ble det vedtatt å legge ned fødeavdelingen på Orkdal. Styret mente at St. Olav hadde hatt en god prosess da helseforetaket utredet nedleggingen, og framstilte brukermedvirkningen som veldig god.

Dette ble påstått selv om vi i romjula informerte styret om at Liv laga ikke hadde blitt invitert til å uttale oss, og at vi 3. januar sendte et åpent brev til styret der vi utdypa dette og hva vi mente om nedleggingen.

Hvordan kan styret påstå at dette var bra brukermedvirkning? De gjorde det ikke mot bedre vitende! I harnisk skrev Ingeborg Altern Vedal følgende leserinnlegg, som sto på trykk i Adressa 6. januar.

Helsetoppene sier mange fine ord om hvor viktig det er med brukermedvirkning. Dette er bare er spill for galleriet, i hvert fall i Trondheim.

Helse Midt-Norge vedtok i dag å legge ned fødeavdelingen på Orkdal. I møtet skrøt styret av hvor god og grundig prosess St. Olav hadde hatt i forkant av vedtaket. De hadde visstnok vært så utrolig flinke til å involvere brukerne.

Hvilke brukere? Når da?

Liv laga representerer brukerne av svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Vi har ikke blitt spurt. Når vi likevel har sendt inn våre innspill har vi ikke blitt hørt. Og dette mener styret i Helse Midt-Norge er verdt å skryte av? Er det dette som kalles topp brukermedvirkning lurer vi på hva som er hensikten med å ha såkalt brukermedvirkning.

Hvorfor ikke være ærlige og bare si det rett ut: Vi vil ikke ha noe med dere å gjøre. Brukerne og pasientene er ikke viktige for oss på St. Olav og i Helse Midt-Norge.

Å legge ned Orkdal går på tvers av nasjonalt vedtatt politikk og nasjonale anbefalinger. Å presse enda flere fødende inn på Øya kan føre til farlige situasjoner for mor og barn. Øya har allerede kapasitetsproblemer, sjøl om ledelsen hardnakka nekter for det.

Men disse aspektene er visst uviktig for makta i helseforetakene. Slikt er det jo bare de ansatte på gølvet, brukerne og kommunene som bryr seg om. Dem er det ikke verdt å lytte til.

Ingeborg Altern Vedal

Liv laga – organisasjon for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg

Nedskjæringer er farlige for mor og barn

Våren 2011 sendte vi en pressemelding om Liv lagas nye styre til nesten alle landets redaksjoner. Sammen med meldingen la vi en kronikk, som flere aviser trykket. I kronikken kritiserer vi nedskjæringer som vi mener kan få fatale følger for mor og barn. Les kronikken her, og fortell oss gjerne om dine erfaringer:

Fødestuer og -avdelinger legges ned. Fødende avvises på sykehuset fordi kapasiteten er sprengt. Barselomsorgen skjæres til beinet, barna sulter og foreldrene fortviler. Følgetjenesten forsvinner. Ventelista hos kommunejordmora er lang. Er det dette politikerne kaller «en gledelig begivenhet»? Er det dette fagfolk kaller «et trygt fødetilbud»?

For fem år siden startet vi kampen for bedre fødselsomsorg i Norge. Liv laga har vunnet flere slag, men taper vi – brukerne – krigen?

«En gledelig begivenhet»

I 2009 håpet Liv laga at stortingsmeldingen «En gledelig begivenhet» skulle føre til tryggere og bedre fødsler. Nå er vi redde for at den i stedet fører til en dårligere svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg: Tilbudet raseres av folk som henter legitimitet i meldingen. Brukerne er redde.

I 2010 laget Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene rapporten «Et trygt fødetilbud». Den kunne vært en god erstatning for tidligere ødeleggende tallkrav. I stedet fikk vi en rapport som bærer tydelig preg av hastverksarbeid, av at sentrale involverte jobbet ut fra doktrinen om at «stort automatisk gir bedre kvalitet enn smått», og av at arbeidet manglet en god redaktør som kunne systematisert kvalitetskravene, seleksjonskriteriene og kvalitetsindikatorene.

Helsetilsynet

Vårt inntrykk av Helsetilsynet er at viljen til å lete etter feil ved de små fødeavdelingene er større enn ved de store – dét er i så fall farlig for brukerne: Gravide langt fra storbyen risikerer at deres lokale fødetilbud forsvinner uten grunn. Gravide i byene risikerer at deres fødetilbud er av dårlig kvalitet – uten at Helsetilsynet griper inn.

 Vi har ropt varsko lenge: nedskjæringer i barselomsorgen er farlig for både mor og barn. Fagfolk har vært enige. Likevel har vi ikke blitt hørt. Liv laga er glade for at Helsetilsynet endelig har tatt tak i problematikken. Rapporten «Kort liggjetid gir risiko for mor og born» viser det vi egentlig alle allerede vet. Kanskje pengetellerne i helseforetakene nå vil lytte. Eller lytter de bare til tilsynet når budskapet derfra kan brukes til å skjære ned?

Andre trenger ressursene mer?

Liv laga kjemper for at svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen skal gjøre det tryggest mulig å føde. Når vi insisterer på opprustning heller enn nedskjæring, kommer motargumentene raskt. Gravide er ikke syke. Andre trenger ressursene mer. Samfunnet bruker allerede store ressurser på permisjon og barnehage. Norske kvinner er bortskjemt, se hvilke forhold kvinner føder under i Somalia.

Vi vet at det brukes mye offentlige midler på småbarnsforeldre, Norge investerer mye for at vi skal ville få barn. Da blir det et millionparadoks at den samme staten ikke investerer i de månedene, for ikke å si timene, vi trenger offentlige tjenester mest! Hvorfor skal staten bruke millioner på å «overtale» oss til å få barn, og så spare noen tusener på å ikke bringe dem trygt til verden?

Foretak

Da sykehusene ble foretak ble visst inntjening og regnskapsbalanse rettesnorer framfor hva som er faglig riktig. På foretaksnivå kan fødsels- og barselomsorg virke som et egnet sted å spare penger. I et samfunnsperspektiv er det høl i huet. Denne delen av helsevesenet er den eneste som faktisk går i overskudd på samfunnsnivå. Alle andre intervensjoner er skadebegrensende, fødsel er det eneste som skaper mer penger i statskassa.

Mange par tør ikke få flere barn etter traumatiske fødsler. Å sørge for tryggest mulig fødsler vil øke fødselstallet. I tillegg vil skadeutbetalingene etter fødsler gå ned fordi færre fødsler vil ende i tragedier. I prioriteringsdebatten bør barn og mødre vinne: til beste for dem selv og samfunnsøkonomien.

Cathrine Lyngbø, nestleder  og Ingeborg Altern Vedal, tidligere leder i Liv laga.

Se også Nedleggelser gir ikke tryggere fødsler

Kyndig hjelp, takk!

«Bryst er best» er en setning de fleste vordende og nybakte mødre har hørt om. Ja, fysiologisk sett så stemmer dette nokså bra, men for mange av oss blir nettopp denne setningen vår verste fiende.

 Svært mange kvinner har startproblemer med ammingen. Presset kjennes fra alle kanter; jordmødre som drar deg i brystet mens de presser babyen mot det, helsesøstre som viser deg den ultimate ammestillingen, leger som sier at du bør prøve å få til ammingen, fordi det er det beste for babyen din, venninnene dine som gir deg tips og råd, og ikke minst deg selv – som tar opp kampen mot såre bryst, dårlig melkeproduksjon og dårlig sugetak hos babyen, hver eneste gang den er sulten.
Uke etter uke kan man holde på slik, selv om ammingen går på helsa løs med lite søvn, brystbetennelser og bryst som ikke ligner på bryst lenger – fordi en mamma som bør amme fordi det er det «beste», ikke gir seg før hun må.

Ammeproblemer + lite søvn = fødselsdepresjon
I dag drar nybakte mødre hjem fra barsel altfor tidlig, og flere får aldri noe form for oppfølging fra sin helsestasjon i ettertid. I tillegg spriker rådene fra helsesøstre og andre fagfolk i hytt og pine. Spør du tre helsesøstre samme spørsmål, kan du risikere å få tre forskjellige svar.
Og med det ammepresset som er i dag, stiller jeg spørsmål ved at man ikke får mer kyndig hjelp på helsestasjonene.
En oversikt fra Nasjonalt kompetansesenter for amming, viser nemlig at det kun er 14 kommuner i Norge som er klassifisert som ammekyndig.
Å rette oss opp i ryggen og si at man må tenke på ammestillingen, hjelper ikke en frustrert og sliten ammende mor. Og å forklare hvordan man legger til barnet, hjelper ikke en baby som ikke vil ta riktig sugetak, til å bli mett!

Medikamenter påvirker ammingen
Ulike medikamenter under fødselen har ulike effekter, men det finnes ingen smertelindrende medisin som ikke påvirker barnet på en eller flere måter. Deres reflekser blir sløve og de er mindre i stand til å finne brystet spontant og begynne å die, spesielt hvis de også blir fysisk adskilt fra mors kropp før de har funnet brystet. Opiater har denne effekten, men det har også de ikke-opiatbaserte midllene, som for eksempel finnes i epidural.
Det er derfor et stort problem at mange sendes hjem fra barsel før barnet er helt ‘nykter’ etter morens smertestillende under fødselen, hvor alle ressursene til vordende mødre er oppbrukt – på omsorgen både før og under fødselen, slik at det ikke er råd til å følge dem opp etterpå.
Medikamentene som gies en fødende kvinne, er så sterke at man ikke kunne ha kjørt bil med dette innabords, og det sier vel seg selv – akkurat dette bør bli tatt høyde for når en god ammerutine skal på plass.
Så hva blir konklusjonen her? Jo, nybakte mødre har nesten ikke sjangs til å få i gang ammingen, først og fremst fordi epiduralbedøvelsen under fødselen har laget kluss for melkeproduksjonen, men også fordi det er ingen som tar i mot den ammende mammaen når hun kommer hjem.

Innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad, fredag 13. mai 2011.

Nedleggelser gir ikke tryggere fødsler

For fem år siden startet vi kampen for bedre fødselsomsorg i Norge. Vi har vunnet flere slag, men taper vi – brukerne – krigen?

I 2009 håpet vi at stortingsmeldingen «En gledelig begivenhet» skulle føre til tryggere og bedre fødsler for norske kvinner. Nå er vi redde for at den i stedet fører til en dårligere svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg: Tilbudet raseres av folk som henter legitimitet i meldingen. Brukerne er redde.

Delt fagmiljø

Fagmiljøet i Norge er delt mellom dem som mener at nærhet er viktig og at det er mulig å ha god kvalitet på små fødeavdelinger, og dem som mener at jo større jo bedre. Enkelte leger ser ut til å mene at kun kvinneklinikk er trygt nok.

Liv laga kjemper for at alle skal få føde trygt, enten det skjer hjemme, på ei lokal fødestue, en liten fødeavdeling eller en stor kvinneklinikk. Vi vil ikke ha falsk trygghet – at kvinnene tror de er i trygge hender mens de og barna i virkeligheten er utsatt for risiko fordi fødselshjelperne ikke har god nok kompetanse eller utstyr.

Mange roper «legg ned, legg ned» straks en liten fødeinstitusjon ser ut til å ha problemer. Vi vil heller jobbe for å heve kvaliteten, både der og på overfylte kvinneklinikker. Klinikkene trues ikke med nedleggelse uansett hvor dårlig kvaliteten er.

Helsetilsynet

I 2008 konkluderte Helsetilsynet med at små fødeavdelinger er farlige, uten å ha sammenlignet resultatene fra disse med andre institusjoner. I fjor ble denne antakelsen gjentatt av tilsynets Lars T. Johansen – en kjent motstander av små avdelinger – uten at han viste til sammenlignende data.

Vi vet altså ikke ved hvilke institusjoner skadene er flest eller mest alvorlig – likevel konkluderer sentrale fagfolk med at smått er farlig, og de legger dermed føringer på framtidens omsorg på sviktende grunnlag.

Hvis Helsetilsynet jobber ut ifra en bestemt hypotese og kun legger vekt på funn som underbygger hypotesen, er det farlig. Gravide langt fra storbyen risikerer at deres lokale fødetilbud forsvinner uten grunn. Gravide i byene risikerer at deres fødetilbud er av dårlig kvalitet – uten at Helsetilsynet griper inn.

Kamper vunnet

Liv laga vant en rekke kamper i 2009: Brukerundersøkelse skulle gi oss mer kunnskap, kvalitetskrav skulle heve kvaliteten på alle institusjoner og områdeplaner skulle sørge for forutsigbarhet for kommuner og brukere.

Resultatene av brukerundersøkelsen skulle brukes til å ta vare på gode tilbud og forbedre de dårlige. Undersøkelsen er langt fra ferdig og helseforetak, kommuner og departement tar nå beslutninger som får store konsekvenser for gravide og fødende, uten å vite og ta hensyn til hva disse mener.

Kvalitetskrav

Tidligere skulle fødeinstitusjoner ta imot et visst antall fødsler årlig for å kunne kalles henholdsvis kvinneklinikk, fødeavdeling og fødestue. Etter press fra bl.a. Liv laga vedtok Stortinget å gå bort fra disse tallkravene og erstatte dem med kvalitetskrav. Brukerne jublet – endelig skulle vi få virkemidler til å heve kvaliteten på alle fødeinstitusjoner.

Dessverre arbeider fortsatt sentrale fagfolk, slik som Johansen, ut fra doktrinen om at stort automatisk gir bedre kvalitet enn smått. Hans forslag til kvalitetskrav bar tydelig preg av dette. Selv om de ble revidert er det endelige resultatet – Helsedirektoratets rapport «Et trygt fødetilbud» – for lite egnet til å heve kvaliteten på de institusjonene der flest kvinner føder: de store kvinneklinikkene.

Prosessen i forkant av rapporten var dårlig styrt og manglet et tydelig mål. Rapporten bærer preg av hastverksarbeid og er lite systematisk. Liv laga mener at alle kravene skulle vært vurdert opp mot: «Hvordan øker dette tryggheten? Kan dette få negative konsekvenser – gi mindre trygghet?»

Det var skremmende å være vitne til at et så viktig arbeid ble løst på en så lite profesjonell måte – særlig fordi ringvirkningene blir så store. Helseforetakene brukte rapporten da de i høst utarbeidet områdeplaner i mer eller mindre samarbeid med berørte kommuner. Disse planene sier hvilke fødeinstitusjoner som nå står for fall.

Helseministeren

I går kom det gladmelding fra Helse Nord: Fortsatt desentralisert fødetilbud i Helse Nord Situasjonen i resten av landet er uavklart.

Vi venter i spenning, hvem vil departementet ta hensyn til og lytte til? Brukerne eller den delen av fagmiljøet som Lars T. Johansen representerer. Han uttalte 15. februar: «Det framkom i St.meld. 12 at det skulle skje en ytterligere sentralisering» Han leser meldinga som fanden leser Bibelen. I vår versjon står det at de fødende skal sikres et desentralisert og differensiert fødetilbud. Står dette løftet ved lag Strøm-Erichsen?

Også publisert på nyemeninger.no og verdidebatt.no

Vordende jordmor?

Siden jeg var liten har jeg vært fast bestemt på at det var jordmor jeg skulle bli. Av samme grunn har jeg også utdannet meg til sykepleier, og jobber for å få bred erfaring med tanke på en fremtid innen jordmoryrket. Se også artikkelen Jordmortjenesten skal styrkes, eller?

De siste årene har jeg periodevis kommet på andre tanker; er jordmor-omsorgen og den faglige tyngden blitt byttet ut med tekniske overvåkningsapparater? Er det kliniske blikket byttet ut med regler og føringer som ikke gir rammer for å bruke sin kunnskap og erfaring? Skal jeg satse på å videreutdanne meg for i neste omgang å fungere som en nikkedokke på en fødefabrikk hvor de fødende skal ses, men bare stykkevis og delt – og ikke som hele mennesker hvor helheten har betydning?

Når rapporten sier at kvaliteten skal bli bedre og kapasiteten skal øke virker dette lovende.

Aller viktigst er de konkrete grepene regjeringen gjør for å friste mine medsøstre og meg selv til en videre-utdanning. Et fagmiljø i vekst, gode rammevilkår å komme ut i som nyutdannet, en anerkjennelse av jordmors betydning for en komplikasjonsfri fødsel og en trygg fødende viser at regjeringen er på riktig vei.

For meg nytter det ikke med ullent snakk og vage løfter. Her må konkrete forslag på bordet, og de må iverksettes raskt.

Å motivere jordmødre til å bli i yrket sitt, utvikle seg og opp-arbeide den kompetansen som trengs gir gode rammebetingelser for et fagmiljø som utvikler og formidler trygghet. Dette gir igjen et spennende yrkesliv å komme inn i – ikke en fødefabrikk som går på kvaliteten løs!

Jeg er klar for et motiverende og utviklende fagmiljø som anerkjenner kompetanse og verdsetter erfaring – er regjeringen?

Susanne Kleppa, bruker og framtidig jordmor

Differensiert fødselsomsorg i Kongsberg

Vår kronikk om differensiert fødselsomsorg og føden i Kongsberg sto på trykk i Laagendalsposten torsdag 4. februar.

 

 

Kongsberg fødeavdeling er stengt etter flere tragiske dødsfall. I media presenteres flere historier, hvor et av fellestrekkene er at fødekvinnen eller barnet kommer for sent til medisinsk ekspertise ved spesialistavdeling.

Differensiert fødselsomsorg

Fødelsomsorgen i Norge er delt i tre nivåer; fødestue, fødeavdeling og kvinneklinikk. Hvert nivå har sin definerte kompetanse. Fødeenhetene bør ha klare seleksjonskriterier som bestemmer hvorvidt kvinnene kan føde lokalt eller må til et større sykehus med mer ekspertise. Slike seleksjonskriterier må være godt kjent både i svangerskapsomsorgen og innad i avdelingen og må etterleves for å sikre kvinnene et fødetilbud på forsvarlig nivå. Differensiert fødselsomsorg er bare trygg så lenge «føre-var» prinsippet følges, og fødekvinner overføres til neste behandlingsnivå med en gang man er i tvil om forsvarligheten.

Kongsbergs seleksjonskriterier

Etter tilsynet ved fødeavdelingen i Kongsberg i 2009 konkluderte helsetilsynet bl.a. med at: «Vestre Viken HF Kongsberg sykehus tillater fødsler hvor det er kjent risiko for komplikasjoner for mor og barn, uten at man har tilgang til nødvendig kompetanse.» I følge rapporten har fødeavdelingen skriftlige seleksjonskriterier, men disse tolkes ulikt av fagpersoner ved avdelingen.

Som fødekvinner er vi nødt til å ha tillit til helsepersonellet. Vi må stole på at vår og barnets helse blir vurdert korrekt, og vi er avhengige av at den medisinske ekspertisen kjenner sin begrensning og tilkaller hjelp i tide. Ingen kvinner og barn skal utsettes for risiko fordi seleksjonskriteriene ikke er korrekt definert, de ansatte ikke kjenner til dem eller at kriteriene brukes feil. Feilvurderinger kan i verste fall koste liv, en kostnad som blir for høy både for helseforetak, pasient og helsepersonell.

Varsling er ønskelig

En enkelthendelse kan handle om uflaks, menneskelig svikt og enkeltstående feilvurderinger. Når flere uheldige hendelser følger hverandre bør det lyse varsellamper både hos kolleger, helsetilsyn og det enkelte helseforetak. Ved mistanke om faglig svikt eller systemsvikt MÅ det straks iverksettes tiltak som sikrer brukernes liv og helse.

En teori innen skadeforebygging hevder at det et forhold mellom de mange små nesten-uhellene og de få fatale ulykkene. Hvis et foretak arbeider systematisk for å unngå de små feilene, vil også de store reduseres. Et tiltak her er å legge til rette for lav terskel for varsling, slik at de ansatte får mulighet til å lære av sine og kollegers feil. Ledelsen må følge opp konklusjonene. Hvis feilene skyldes f.eks. stort arbeidspress, må bemanningen økes.

Alle sykehus må ha internkontrollsystemer med rutiner for varsling om uheldige hendelser. Bare slik kan systematiske feil avdekkes. Helstilsynet kritiserer internkontrollen ved Kongsberg fødeavdeling: «det foreligger ingen samforent oppfatning om hvilke hendelser som skal anses som et avvik, og som av den grunn skal registreres og rapporteres». I tillegg beskriver tilsynet uklarheter om hvem som skal melde fra om enkelthendelser. Dermed blir det opp til den enkelte fagperson å avgjøre om man skal melde eller ikke. Uklarheter om hva som skal meldes og hvem som skal gjøre det gir grobunn for en kollektiv ansvarsfraskrivelse som ikke kommer hverken systemet eller pasientsikkerheten til gode.

Føden i Kongsberg må bestå

Vi vet ikke hva helsetilsynet vil konkludere med denne gangen. Nytt tilsyn og gransking kan gi grunnlag for en sunn meldekultur og en avdeling som er bevisst sine utfordringer og sin kompetanse, og som ber om hjelp når det trengs. Det skal være trygt å føde i Kongsberg.  Vi håper at stengingen blir så kortvarig som mulig – men lang nok til at de kritikkverdige forholdene blir rettet opp i.

Liv laga ønsker ikke at fødeavdelinger skal legges ned. Vi ønsker oss fortsatt en differensiert fødselsomsorg. Men et slikt system forusetter at faglige krav og seleksjonskriterier blir fulgt – og at pasientens sikkerhet er viktigst.

Adressa april 2008

En forkortet versjon av innlegget ble trykket i Adresseavisas side 40, 4. april 2008.

Adressa skriver 29.03 om Ann Mari Almli som måtte bytte fødestue – og fødeavdeling – midt under fødselen.
Innsparingene i helsevesenet når nye høyder – eller bunnoteringer – når fødende sendes fra bygning til bygning under fødselen. Ved hvilke andre inngrep ville man flyttet pasienten fra bygg til bygg? Vi ser for oss en meniskoperasjon som trekker ut pga uforutsette forsinkelser. Dessverre skal operasjonsstua stenge for dagen, og pasienten frakobles alt utstyr, dekkes til og kjøres gjennom korridorer m.m i store smerter – for å komme over i nabobygget. I nabobygget er det fullt, men man klarer etter litt styr å få lediggjort en ny operasjonsstue hvor man kan fortsette inngrepet. Eller kanskje er det bare fødekvinner man kan gi en slik uverdig behandling?
I sommer blir det enda trangere. Da skal fødende fra flere andre sykehus stues inn sammen med alle Trondheimsfødende, på halv kapasitet. Dersom de når frem i tide. Dersom ferger og bruer holder åpne når det trengs, og dersom babyen har anstendighet til å melde sin ankomst i god tid før selve nedkomsten. Korridorplass er vel tross alt bedre en å føde alene i veikanten i nattemørket, med en panikkslagen pappa som eneste helsehjelp og trøst.
Korridorplasser innebærer alltid at noen får mindre omsorg og oppmerksomhet enn det som er satt som minstestandard ved avdelingen. Korridorplasser innebærer sjelden at man setter inn ekstra personell, de som er på jobb må bare jobbe hardere, mer effektivt og gjøre sitt beste for å få endene til å møtes faglig sett. En avdeling er bemannet og utstyrt for et visst antall senger/pasienter. Ethvert overbelegg er nettopp det, overbelegg. Hvilket innebærer at det ikke er plass til alle.
Hva er det som gjør at sykehusledelsen med god samvittighet kan si at kvelds-, natt- og sommerfødene kan avskrives med mindre faglig oppfølging og et dårligere tilbud? Er det færre eller mindre kompliserte fødsler om sommeren eller natten? Har de ansatte som tildeles kvelds- og nattevakter ekstra kvaliteter som gjør det mulig å yte mer omsorg på mindre tid? Eller handler kvaliteten på tilbudet kun om flaks eller ikke flaks? Hvor de heldige klarer å plassere hele fødselsforløpet mellom 8 og 20 på en hverdag utenom fellesferien?
Fødsels- og barselomsorgen skal trygge den nybakte mammaen i hennes nye rolle, enten det er første eller fjerde barnet. Amming skal etableres, og tilknytningen mellom mor og barn skal sikres på best mulig måte. Dersom man føder om sommeren eller natten er dette tydeligvis mindre viktig – eller lettere å få til på kort tid.
Man skulle tro at det var motsatt. At den nybakte mammaen som først møtes med usikkerhet og utrygghet om hvor hun skal føde, om det er plass til henne, om hun vil nå frem i tide, og om avdelingen i det hele tatt er åpen, får større behov for omsorg og faglig oppfølging. At stress og utrygghet og korridorplass gir enda større utfordringer i forhold til amming. At pappaen/partneren som desperat prøver å trøste og trygge, midt i sin egen usikkerhet, trenger enda mer bekreftelse på sin rolle som støtte for mor.
Dersom målet er å spare penger for enhver pris, blir det nettopp det man må betale. Enhver pris. Hvor mye koster fødselsskader og fødselsdepresjoner som kommer som følge av dårlig oppfølging?
Enda mer innsparende vil det kanskje være å forløse alle kvinner med planlagt keisersnitt mellom klokken 8 og 20, for så å administrere morsmelkerstatning og sende mor og barn hjem med lykke på reisen. Langt fra alle WHOs anbefalinger, men akk så økonomisk besparende! Eller?

Leserinnlegg

Leserinnlegg i lokalpressen kan være et velegnet verktøy for å få oppmerksomhet omkring en sak. Vi i styret har forfattet mange og hjelper gjerne lokalgrupper og enkeltmedlemmer med å skrive innlegg.

Liv lagas leserinnlegg og kronikker ligger som egne artikler her.

Aksjon mot fødekaos skrev i årene 2006 og 2007 en rekke leserinnlegg og kronikker, først med utgangspunkt i stiuasjonen i Oslo, senere med et mer nasjonalt perspektiv. Fødeaksjonen har en oversikt over relevante innlegg, også av andre forfattere enn aksjonistene.

Fødeaksjonen sendte også brev (alle lenker pdf):