Stortinget har vedtatt at fødselsomsorgen skal være desentralisert og differensiert. Likevel har flere lokale fødetilbud forsvunnet de siste årene. Hvorfor? Se også Differensiert fødselsomsorg
I Norge kan kvinner som ikke føder hjemme, føde ved kvinneklinikk, fødeavdeling, eller fødestue – fødselsomsorgen er differensiert. Denne inndeling i tre nivåer ble gjort av Statens helsetilsyn i rapporten «Faglige krav til fødeinstitusjoner» i 1997. Fødeinstitusjonene er spredt utover i landet – fødselsomsorgen er desentralisert.
Storting og regjering enige
Stortinget vedtok i 2000 at Helsetilsynets inndeling i tre nivåer skulle gjelde. Stortinget og regjeringen var enige om at «det overordnede mål for fødselsomsorgen må være at det fremdeles skal tilbys et desentralisert fødetilbud i Norge, og at den skal holde en god og forsvarlig standard». Desentralisering er i tråd med Verdens helseorganisasjons ti prinsipper for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.
Flerårige, helhetlige planer
I 2009 bekreftet Stortinget at fødselsomsorgen skal være desentralisert og differensiert. De regionale helseforetakene skal lage planer i samarbeid med kommunene innen 1. oktober 2010. I innstillingen til «En gledelig begivenhet» har Helse- og omsorgskomiteen skrevet:
«Komiteen støtter Regjeringens forslag om at de regionale helseforetakene pålegges å utarbeide en flerårig helhetlig og lokalt tilpasset plan for fødetilbudet sammen med berørte kommuner, og mener det er viktig at planen også omfatter svangerskaps- og barselomsorg. Komiteen mener planen må sikre tilstrekkelig kapasitet i forhold til fødselstall, og at den må være i samsvar med utvikling av akuttilbudet ved lokalsykehus. Komiteen vil understreke at det må sikres et desentralisert, differensiert og forutsigbart fødetilbud, også i høytider og ferier.»
Likevel nedleggelser
Til tross for disse vedtakene er flere fødeinstitusjoner blitt nedlagt de siste årene, og flere kan stå for tur. Det er fire faglige argumenter som står sentralt: Fødselstallet er for lavt til at de ansatte får nok trening. Det er vanskelig å rekruttere fagfolk som sikrer stabilitet og kvalitet ved små avdelinger. Det er ikke nok arbeidsoppgaver til å sysselsette så mange som trengs til å sette opp en god vaktturnus. Driften er uforsvarlig med lange vakter, stor vikarbruk, kommunikasjonssvikt, svikt i bruk av retningslinjer, ingen internkontroll m.m. Disse problemene kan dog ofte løses uten å legge ned. Nedleggelsene er som regel også økonomisk motivert.
Helseforetakene mener at det er penger å spare på å sentralisere fødslene. Det et dyrere å drifte to små avdelinger enn en stor bl.a. fordi man må ha flere ansatte når de skal fordeles på vaktturnuser to steder. I tillegg må foretakene se på den samlete driften. Koster det for mye å ha vaktberedskap på keisersnitt i forhold til hvor ofte de opererer? Går denne vaktkostnaden utover andre oppgaver i sykehuset f.eks. slik at ventetidene der blir lange?
Føden og lokalsykehuset
Koblingene med andre funksjoner gjør at nedlegging eller videreføring av fødeavdelinger har mye å si for hele lokalsykehus’ framtid. I tillegg kommer behovet for å prioritere mellom ulike pasientgrupper, og debatten om hvorvidt lokalsykehus er gode nok til å behandle f.eks. kreft. Satt på spissen kan det være at man ved å opprettholde lokalsykehus med en fødeavdeling og full akuttberedskap redder liv ved ulykker, men at liv går tapt ved langvarig sykdom fordi sykehuset mangler spisskompetanse.
Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen startet i sommer en debatt om prioriteringer i helsevesenet. Han sa at prioriteringen må løftes inn i det offentlige rom. Vi har ikke råd til alt som er medisinsk mulig. Ressursene er ikke uendelige. Dette perspektivet er også relevant på lokalsykehusenes framtid. Hvor mye ressurser skal samfunnet bruke på fødselsomsorgen? Og ikke minst; hvilke konsekvenser får det om denne helsetjenesten prioriteres ned? Sparer vi oss til fant?